OSLO 20020726: Innvandrer-miljøer / innvandrer-strøk i Oslo: Vietnamesiske "Mekong Super" i Brugata i Oslo er en av mange innvandrerbutikker i Oslo. Et treffsted for folk av mange nasjoner. Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Vi kan være uenige og sinte på hverandre omkring hvem som har «skylden» for at innvandringen har blitt så høy i Europa som den har. Men mens vi gir uttrykk for denne anklagende frustrasjonen og kaller hverandre ditt og datt, må vi ikke miste målsettingen og fremtiden av syne. Og veien inn i fremtiden er nødt til å være moderat og et kompromiss.

Flere nevner at det er økende frykt hos en del innvandrere for den økende nasjonalismen i Europa. For det vi ser er en samtidig utvikling av islamske/etniske parallellsamfunn og europeisk «hvit» nasjonalisme. Og disse to utviklingstrekkene, som jeg tror de aller fleste synes er skremmende, nærer hverandre. Vi er kort sagt kommet i en ond spiral. Noen er redde for å bli «kastet ut» simpelthen på grunn av sin tilhørighet til en gruppe, særlig gjelder den frykten hos muslimer. De opplever seg ikke som en del av Europa. Den opplevelsen av utenforskap er vi nødt til å endre.

Men vi må skille mellom individene og deres kultur og identitet. Det er ikke inhumant å stille betingelser for deltakelsen i et europeisk eller nasjonalt prosjekt. Man må være lojal mot landet man bor i. Og det innebærer også å respektere det og dets historie. Og ha takt og tone.

Islam er en sterk identitet. Det er samtidig en sivilisasjon, og den har en egen historie og kultur som er annerledes enn den vestlige. I Europa er det neppe plass til to sivilisasjoner innenfor en og samme nasjonalstat. Det vil nesten garantert føre til konflikt. I Europa er det vestlig sivilisasjon som er etablert og også malen for verdier, atferd og identitet. De som foretrekker å primært forholde seg til islam, har en rekke andre land å bosette seg i, som oftest også de landene som de kom fra. Men de som foretrekker Vesten fremfor islam, skal være hjertelig velkommen.

Smeltedigelen

Det jeg altså etterlyser er en mental bevegelse i kultur og identitet vekk fra «islam» og til «Norge/Europa». For å bli integrert må man akseptere at det krever en stor grad av forandring, det vil si assimilasjon. Men hvordan får vi dette til?

Ja, det er lettere sagt enn gjort. For hver gang vi kritiserer islam, føles det som en krenkelse også for de som i atferd og verdier er norske/europeere og som kun har identiteten og gruppefølelsen forbundet med islam. Det finnes nemlig en rekke «muslimer» som ikke tror på Allah, eller at Muhammed var hans profet og som blir like rystet over å lese om all volden som skjedde på befaling av profeten og hans følgere. Men de identifiserer seg likevel som muslim. Kanskje er det et usant glansbilde de omfavner, men det føles likevel kjært og trygt, og man blir provosert når noen går til angrep på en kjær ting.

I det «kristne» Europa har vi ikke et slikt problem. Norske agnostikere og ateister rives ikke i emosjonelle fillebiter over å ikke kalle seg kristne. Mange kaster seg også med iver inn i kritikk av kirken og kristendommen. En av grunnene er at den religiøse troen står svakere generelt i vestlig enn i islamsk sivilisasjon, den andre årsaken er at nasjonal identitet er den primære før den religiøse, men den tredje er også en større grad av individualisme i Vesten enn i de aller fleste andre kulturer og sivilisasjoner. Gruppen betyr mindre hos oss, vi er faktisk nokså lite etnosentriske.

Noen sekulære med muslimsk familiebakgrunn har trukket den slutningen at de må erklære seg og «føle» som ex-muslimer for å kunne bli fullt ut europeiske eller norske, men de fleste sekulære med muslimsk familiebakgrunn tar ikke dette steget. Det føles for voldsomt, et for langt steg. Som et forræderi mot sin egen gruppe. Hva vil familien si? Og det kan endog være utrygt. For dem blir det ubehagelig å bli konfrontert med de erklærte ex-muslimene. Det stiller deres eget valg i et mindre heroisk lys. Og kanskje de også forstår at det å tviholde på å identifisere seg med islam, kan være til hinder for den fulle assimilasjonen de egentlig ønsker.

De enige krangler

Dermed oppstår også stridigheter blant «muslimer» som egentlig har tatt de samme grunnleggende verdivalg. Det blir misforståelser og ondt blod blant de som vil bli norske eller europeiske, som vil bli en del av den identiteten og den kulturen som var her fra før. De som vil assimileres.

Mitt inntrykk er at de fleste av de norske nordmenn som er bekymret for innvandringstakten og islams vekst som identitet og politisk ideologi i Europa er mer enn åpne for å inkludere «frafalne» muslimer i sin egen inngruppe og tilpasse gruppeidentiteten sin til det. Det er en forsvinnende liten andel nordmenn som slik sett er «rasister» eller etnonasjonalister. Denne slektskapstenkninger er virkelig et tilbakelagt stadium for de aller fleste. Men man er opptatt av kultur, verdier og «lojalitet».

Det som er viktig er at vi klarer å bygge bro og allianser mellom mennesker i Norge som strengt tatt vil det samme: å bevare et nokså fritt samfunn hvor vi kan snakke åpent, ikke ha for mange tabu og elefanter i hvert bidige rom. Hvor vi kan være individer snarere enn henholdsvis «etniske nordmenn» eller «muslimer», eller «norsksomaliere».

Men skal vi oppnå det, må vi bli enige om at parallellsamfunnene må bygges ned. For de (i hovedsak muslimske) parallellsamfunnene gir vekstbetingelser for nettopp den «hvite» nasjonalismen som gjør så vel integrering som assimilering nesten umulig. Men skal de bygges ned, må det stadige påfyllet av migranter, samt også av annerledestenkende koner og ektemenn fra opprinnelseslandene gå ned. Alle som bor i Norge må se sin fremtid her, og finne sine ektemaker primært blant andre som allerede har kommet. Europa er ikke et midlertidig sted før man farter videre, eller et sted å etablere et mini-Pakistan eller mini-Somalia.

Når man flytter til Norge, flytter man ikke bare til furutrær og snømåking, man flytter til vin, fest, flørting, ribbe, rakefisk, russebusser, dugnad, svenskevitser og moro. Først når integreringen blir assimilasjon, kan vi unngå at masseinnvandringen ender med et resultat ingen av oss ønsker, verken de som nå er «vi» og de som er «dem». Menneskenaturen med alle dens feil, fordommer og mangler tilsier nok dessverre at bare insentivbasert, gradvis og tålmodig «fornorskning» (assimilasjon) kan bringe det reelle fellesskapet og den sosiale kapitalen som multikulturalistene har drømt om hele tiden.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]