Jeg ankommer Madrid den 12. oktober som er Spanias nasjonaldag. Datoen korresponderer med Columbus’ ankomst til Amerika i 1492 og nasjonen feirer derfor spredningen av spansk språk og kultur verden rundt. I den spanske hovedstaden markeres anledningen med å vaie med gule og røde flagg i gatene, samt med å henge opp spanske flagg på bygningsfasader overalt i byen. Deretter blir alt tatt ned, og livet forsetter sin vante gang helt til tradisjonen gjentas neste år.
Men i år var ting annerledes – flere dager etter nasjonaldagen var omme var flaggene fortsatt ikke tatt ned: På min siste dag i byen, søndag den 15 oktober, fortsatte de spanske flaggene å pryde byens vakre fasader. I følge lokalbefolkningen er dette en protest mot Catalonias ønske om løsrivelse og for å vise sin støtte til et samlet Spania. Dette kommer spesielt klart frem på en bygning sentralt i byen hvor det henger et spansk flagg med setningen: ”Cataluña será siempre España,” som betyr: ”Catalonia kommer alltid til å være Spania.”
I et forsøk på å bli litt klokere på situasjonen, intervjuer jeg diverse lokale folk. Spesielt snakkesalig er Jorge Esnaola – en lokal madrileño som er utdannet arkitekt og eier av restauranten Zara i hjertet av Madrid. Jorge er mer enn villig til å forklare: Han sier at grunnen bak konflikten mellom Catalonia og Madrid først og fremst er av økonomisk karakter: ”Catalonia er en av de rikeste regionene i Spania. Sammen med Madrid og baskerlandene representerer de 80 % av økonomien i landet. Katalanerne ønsker ikke å subsidiere de andre mer fattige regionene i Spania, men vi kan ikke la dem [de andre regionene] dø. De tror de kan være selvstendige fra Spania, men dette er vanskelig. Mellom 70 og 80 prosent av den katalanske økonomien er avhengig av handel med resten av Spania, så hvis Spania nekter å handle med dem etter en eventuell uavhengighet blir det kollaps. EU har også sagt at de aldri kommer til å anerkjenne et selvstendig Catalonia,” argumenterer Esnaola.
Når jeg spør Esnaola om hva han synes om det spanske politiets hardhendte behandling av katalanske stemmegivere på valgdagen, sier han: ”Politiet ble provosert til å bruke makt etter at styresmaktene i Catalonia bestemte seg for å fullføre valget. Catalonias lokalregjering respekterte ikke den spanske grunnloven, så hvordan kan de da mene at vi skal respektere deres lover? Denne fastlåste situasjonen vil avsluttes med nyvalg i Catalonia med en ny lokalregjering som respekterer spanske lover – som baskerlandene.”
En av hovedargumentene til nasjonalistene i den katalanske selvstendighetsbevegelsen er at katalansk kultur er truet. De mener at hvis regionen forblir en del av Spania, risikerer de å miste sin identitet. Når jeg spør hva Esnaola mener om dette argumentet, er han klar i sin sak: ”Dette er ikke tilfellet. Det er riktig at de har en annen kultur, som ligner mer på den franske, men de får beholde den. De får lov til å studere på sitt eget språk og bruke sitt eget språk i hverdagen. Dette argumentet er først og fremst den katalanske lokalregjeringen som lurer befolkningen sin.”
Jeg intervjuer også andre personer på gaten, og alle sier så å si det samme: Grunnen til at Catalonia ønsker å løsrive seg er først og fremst økonomisk – at de ikke ønsker å dele sin rikdom med resten av Spania. Madrids innbyggere er derfor ikke særlig fornøyde med den siste tidens hendelser – her finner man ikke mye sympati for Catalonias aspirasjoner om å bli en selvstendig og uavhengig stat. Det kommer ikke som noen overraskelse at ingen av de lokale jeg snakket med er positivt innstilt til en eventuell løsrivelse.
Stemningen i Madrid preges derfor av liten forståelse for Catalonias drøm om selvstendighet, og virker til tider amper. Situasjonen oppsummeres godt i Esnaolas siste kommentar i intervjuet: ”Spanjoler er vanligvis ikke veldig nasjonalistiske – de blir bare nasjonalistiske når det kommer til landslaget i fotball og når Catalonia har lyst til å løsrive seg fra Spania.”