Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Senere i dag legger Resett ut en tekst av Johan Slåttavik. Det var mye kritikk forrige gang Resett publiserte noe av Slåttavik. Det kom frem at han hadde skrevet sjikanerende meldinger til en rekke ulike personer. Mange mente at han derfor var uskikket til å få noe på trykk.

Resett kan ikke forsvare det Slåttavik har skrevet om andre. En del av det er drøyt. Slikt språk hører ikke hjemme når man skal forsøke å få folk til å delta i debatt. Noen kan også med rette ha følt seg truet.

Men i dialogen vi hadde med Slåttavik underveis mens debatten raste, kom det frem at han oppfattet seg selv som et offer: en «marginalisert mann», som han kalte det. Dette er ikke uvanlig for mennesker som havner i ekstreme ytterkanter, det være seg politisk eller religiøst. En helt anerkjent tilnærming er da noe som kalles «deradikalisering», og det innebærer å lytte til de som er radikalisert. Hva stikker bak? Hvorfor holdes disse meningene? Er det en grunn, og kan man i så fall løse det på annen måte enn å straffe og utelukke disse menneskene?

Asperberger-syndrom

Slåttavik fortalte oss etter et par dagers kommunikasjon at han hadde «høytfungerende autisme». Et annet ord for det er Aspeberger-syndrom. Resett har ikke hatt mulighet til å verifisere denne diagnosen i tilfelle Slåttavik, men vi har heller ingen grunn til å tvile på hans egne ord. I Tidsskrift for Norsk psykologiforening kan vi lese at:

Barn og ungdom med Asperger -syndrom (AS) og høytfungerende autisme (HFA) har utfordringer med sosialt samspill og registrering av sosial mening. De har særlig vansker med verbal og nonverbal kommunikasjon og kan ha store utfordringer med å kontrollere følelser. (…) Man finner også ofte en uvanlig evneprofil og et spesielt språk (…) Videre finner man at barn og ungdom med AS/HFA i høy grad har vært utsatt for mobbing, at de ofte har vansker med å få venner.

Slåttavik er 32-år nå. Men han har en fortid som barn og som ungdom. For en liten stund siden spurte vi Slåttavik om han hadde lyst til å «skrive en kronikk om hvordan det er å ha høytfungerende autisme». Altså hvordan han opplevde det. Hver og en har selvfølgelig sine unike opplevelser med det, men senere i dag publiserer vi altså Slåttaviks svar.

Hver enkelt leser får gjøre seg opp sin egen mening om det han skriver. Noen vil kanskje føle seg støtt, andre vil ikke tro ham. Noen av de som har hatt direkte utveksling med Slåttavik vil kanskje oppleve det som en provokasjon at Resett igjen slipper ham til. Vi mener imidlertid at det har allmennhetens interesse å høre en subjektiv beskrivelse fra mennesket bak tastaturet.

Som sagt, i forsøk på deradikalisering er det en anerkjent metode å la folk komme til orde og ta dem på alvor. Også mediene har en oppgave i så måte med å åpne ytringsrommet og la folk slippe til. På den måten kan kanskje også debatten som foregår på sosiale medier bli mer anstendig. Kanskje – i noen tilfeller – finnes det andre forklaringer på ukvemsordene enn at folk er «onde», og andre responser enn å støte dem vekk.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]