Først og fremst ønsker jeg at dere skal vite at jeg fremdeles er den samme gutten. Jeg misliker og liker fremdeles de samme tingene og har fremdeles det samme livet jeg alltid har hatt. Jeg er fremdeles den som ringer dere daglig for å høre hvordan det står til. Pappa, jeg er fremdeles den lille gutten du tok med på fotballtrening som liten, gutten du satt og heiet på under utallige fotballkamper. Mamma, jeg er fremdeles gutten din som du daglig tok med ned til lekeplassen. Jeg er fremdeles meg, og ingenting ved meg har endret seg.
Men det er en ting ved meg dere ikke har visst. En ting som jeg selv har undertrykket i lang tid. Mamma og pappa, uansett hvor mye det smerter meg å måtte fortelle dere dette. Jeg er homofil.
Jeg vet at det at jeg er den er jeg er går imot alle deres prinsipper, deres tro og deres kultur. Jeg vet at jeg i deres øyne nå fremstår som en synd som er utilgivelig i Guds øyne. Men mamma, hvor mange ganger har du ikke fortalt meg at vi aldri bør tvile på den vi er? At i Guds øyne så er vi alle skapt perfekte, og at det er strengt forbudt å endre på Guds skaperverk? Det at jeg er homofil er ikke noe som jeg har oppdaget i senere alder, eller noe jeg har bestemt meg for å bli. Jeg er født slik.
Så lenge jeg kan huske har jeg vokst opp med at homofili er noe skittent, noe vi ikke snakker om høyt. I et samfunn hvor det å være homofil ble mer og mer normalisert, markerte dere mer og mer avstand. Det at homofili var normalt gjaldt for dem, ikke oss. På et vis har dette formet meg som person. I lang tid skammet jeg meg over meg selv. Jeg dyttet vekk mine egne følelser, la et lokk på dem. Mentalt har jeg slitt noe ekstremt. Og både dere og jeg har prøvd mangt og mye for at jeg skal bli bedre. Medisiner, terapeutisk behandling og innleggelser. Når vitenskapen ikke gjorde at jeg ble bedre tydde dere til alternative metoder. Koranlesing og helbredelse via religion.
I det siste har jeg fortalt hemmeligheten min til mine nærmeste venner. Den mottakelsen jeg har fått av dem har vært ubeskrivelig. Aksept, respekt og forståelse. Og der mamma og pappa, der fant jeg kuren vi har lett så lenge etter. Når jeg er med vennene mine så er jeg fullt og helt meg selv. Ikke noe skuespill, ikke noe fortrenging. Ingen angst, ingen uro.
Kjære mamma og pappa. Jeg vet hvor mye dere ønsker dere at jeg skal etablere med en kvinnelig ektefelle. Jeg kan velge å fortsette å undertrykke mine følelser og leve opp til deres forventninger. Gifte meg en kvinnelig ektefelle som kan leve opp til deres prinsipper, moral og etikk. Prinsipper, moral og etikk dere tror jeg har adoptert. Men det ville samtidig tvinge meg til å være uærlig, falsk og feig mot den andre halvparten og andre som skulle levd sitt liv med meg.
Det andre valget mitt er å fortelle dere hvor skoen trykker. Det smerter meg så ufattelig mye, at det at jeg er den jeg er, skal føre til så mye lidelse. Samtidig så er jeg sikker på at dersom jeg fortsetter å leve livet mitt som en løgn og gir etter deres behov og forventninger, så vil ikke det føre til noe godt.
Kjære mamma og pappa. Hva som skjer videre nå etter at dere har lest dette brevet er opp til dere. Om dere velger å fortsatt elske meg, selv om jeg elsker Ali eller Anders, og ikke Marie eller Fatima. Ingenting hadde gjort meg lykkeligere. Om dere velger å reagere annerledes forstår jeg det. Det vil gjøre meg ufattelig vondt, men jeg vil ikke være bitter. For jeg vet at prisen for å akseptere meg som den jeg er jeg høy. Og det er ikke en pris jeg forventer at dere skal betale.
De sier at foreldre er de to personene som elsker en betingelsesløst gjennom hele livet. Jeg håper så inderlig at de har rett. Om ikke så, så gjelder det i hvert fall motsatt vei.