Islamkritikere overser ofte et grunnleggende teologisk problem ved islam om å eie andre mennesker, deres kultur, religion og livssyn. I jødisk-kristen kulturarv er det opplagt at alle barn er født i Guds bilde. Det vil si som Guds egenskap, har de også full rett til å bestemme over sine egne liv og veivalg. Det er dessverre mangelvare i den islamske kulturarven som tar det for gitt at alle barn er født i Deen-e-Fitra (religionen islam):
- Et spedbarn er født i henhold til sin sanne natur (Fitrah). Det er hans foreldre som gjør ham til en jøde, en kristen… – Sahih Muslim Bok 033, Hadith 6428
- Jeg (Gud) skapte mine tjenere i den riktige religionen (islam), men djevlen (Satan) førte dem på avveie… – Sahih Muslim Bok 040, Hadith 6853
Denne eldgamle tradisjonen kommer i direkte konflikt med våre grunnleggende verdier i moderne individualistiske samfunn at alle mennesker er født med fri vilje. Og i det inngår at mennesket har ukrenkelig rett til å velge og styre sitt liv etter egen selvbestemmelse. Alle de frihetene vi tar for gitt i dette samfunnet som ytringsfrihet og religionsfrihet kommer derfor i strid med islamsk tradisjon der alle er opprinnelig født som muslimer. En konvertitt til islam er egentlig en som kommer «tilbake» til islam.
Dette farlige tankemønsteret skaper et stort «eierskapsproblem» som har plaget den ureformerte islam i mer enn 1400 år. Det har forårsaket at islam har kommet i stadige konflikter med religioner som er eldre enn den selv. Adam og Eva ble verdens første «muslimer». Abraham, Moses og Jesus «muslimske» profeter. Gamle hellige skrifter fra jødedommen og kristendommen ble også «islamske», dog med feil som Koranen «korrigerte». Andre religioners hellige steder mistet også sin selvbestemmelsesrett under islam, der Jersualem (jødenes helligste sted) ble islams tredje helligste sted.
Dette eierskapsproblem er dessverre ikke avgrenset til alt som er ikke-islamsk. Også innad i islam er eierskap på «sannheten», dvs den rette islam har skapt utallige sekteriske konflikter. Konflikt mellom de to store sektene Sunni og Shia løses gjerne med vold og krig. Mindre store sekter som Ahmadiyya blir møtt med forfølgelse og systematisk diskriminering fra de øvrige islamske sektene.
Her i Norge gjenspeiles dette islamske «eierskapsmonsteret» blant annet i muslimske feministmiljøer der de forsøker å normalisere undertrykkende plagg som hijab og nikab ved å omdefinere kvinnefrigjøring og religionsfrihet:
(Skjermdumper fra Aftenposten)
Min konklusjon er at så lenge vi muslimer selv ikke tar et oppgjør med denne eldgamle islamske ukulturen der vi tar definisjonsmakten og eierskap over andres religion, livssyn og ideologier, forblir islam i konflikt med resten av verden.