For få ti-år siden var begrepet solstorm ukjent for alle andre enn astronomer og astrofysikere, men så kom kommunikasjons-satellittene og solens «gjøren og laden» ble plutselig interessant for mange av oss. Dette fordi stor aktivitet på solen forstyrrer satellitt-kommunikasjonen som vi alle tar som en selvfølgelighet, foruten å være farlig for eventuelle mennesker i rommet.
Solen er vår eneste energi-kilde, og denne energien sendes i normaltilstand ut i form tre hovedområder:
- Elektromagnetisk strålning, som omfatter store deler av det elektromagnetiske spektrum Nesten alt som når ned til oss – etter atmosfærens beskyttende «siling» – er synlig lys, dvs. ca. 400 – 700 nanometer bølgelengde, foruten radiobølger
- Solvinden, som består i hovedsak av ladede partikler; protoner og elektroner, disse beveger seg med hastigheter på 450 – 750 km i sekundet..
- Nøytrinoet, en «mystisk» partikkel som nylig ble funnet å ha (en meget liten) masse. Den vekselvirker (påvirker) lite med annen materie, og flere tusen nøytrinoer raser gjennom kroppen vår hvert sekund, og vi merker ingen ting,
Dette er business-as-usual for solens virksomhet, men som været skifter til storm av og til på jorden, så skjer det tilsvarende på solen – da heter det solstormer. Dette kommer av voldsomme utbrudd av plasma fra solens indre, også kalt stjernens form for «vulkanutbrudd», gjennom solens overflate; fotosfæren. (Plasma kalles den fjerde aggregattilstand og er gass-aktig, svært varm og leder elektrisitet meget godt fordi den består av ionisert materie, atomer som har mistet eller fått ekstra elektroner, og frie elektroner) Utgangspunktet for solstormer vises ofte som solflekker, og utbruddene skaper enorme (større enn jorden) magnetiske løkker som beveger seg meget raskt utover. Under en solstorm skjer det tre typer effekter:
- Det sendes ut store mengder kort-bølget elektromagnetiske stråling, dvs. fra ultrafiolett lys til røntgenbølger. Som synlig lys når den oss på litt over åtte minutter. Denne strålingen absorberes i atmosfæren, mens utenfor er den skadelig for mennesker og følsom apparatur i satellitter.
- Det sendes ut protoner (positivt ladede elementærpartikler) med opp til ca. 50 % av lyshastigheten, hvilket betyr at den år oss av og til så raskt som ca. 15 minutter. Disse partiklene ledes i hovedsak utenom jorden av dens magnetfelt, men særlig kraftige solstormer har medført store skader på el-nettet i flere land. Utenfor jordens magnetfelt er proton-skurene svært farlige, de kan være dødelige for mennesker og effektivt ødelegge elektroniske apparater. Av den grunn overvåkes solens aktivitet nøye, slik at satellitter kan «slås av» i tide. Protonstrømmen kan sammenlignes med en elefant-flokk i en porselensbutikk. Dette alene gjør planer for (meget lange) reiser til Mars lite realistiske.
- De magnetiske løkkene utløser store «flares» – eksplosjoner i koronaen, som er den ytterste delen av solens atmosfære. Dette medfører utbrudd av gass og ladede partikler, som når oss på 3 – 5 dager. Partiklene ledes inn via jordens magnetiske poler og der kolliderer de med atomene i atmosfæren, og ved det «sparkes» atomenes elektroner ut i en større bane rundt atomkjernen enn i likevekts-tilstanden (grunntilstanden). Elektronene faller så raskt tilbake og da sendes det ut fotoner, dvs. lys. Avhengig av grunnstoffet, er energien i fotonet forskjellig, og dette vises ved nordlysets forskjellige farver. Nordlys (og Sørlys) oppstår også når den ordinære solvinden er sterkere enn normalt.
Solstormer har som nevnt sammenheng med de såkalte solflekker, som opptrer som mørkere enn områdene rundt, fordi de har litt lavere temperatur. Området rundt – fakula – har høyere temperatur enn både solflekken og omgivelsene rundt, dette har som følge at den samlede solstråling øker i styrke med antall solflekker. Solflekk-aktiviteten har en syklus på normalt 11 år og i 2019 – 2020 når vi et solflekkminimum, hvilket betyr lavere energi-innstråling fra solen og litt lavere global temperatur.
Men dette er skremmende nok bare begynnelsen – tror britiske forskere. De har studert globale variasjoner av solvinden de siste fire hundrede-år, og flere ting tyder på at solen nærmer seg utstrålings-minimum i en 300 år lang «super-syklus», tilsvarende «Maunder minimum». Dette vil i så fall ligne «den lille istid», som var på sitt kaldeste 1645 – 1715. Dette er skremmende utsikter – klodens politikere velger å tro på tilhengere av menneskeskapt klimakatastrofe. Det kan godt hende at vi nærmer oss enn katastrofe ja – men det blir i så fall med motsatt fortegn!