SPITSBERGEN 20100613. En isbjørn går over isen ved Phippsøya, en av Sjuøyane nord for Nordaustlandet på Svalbard søndag 13. juni. På Svalbard er det ca 3000 isbjørner. Nå på forsommeren har de gode jaktmuligheter, og de må benytte sjansen til å fange sel før isen smelter for sommeren. Isbjørnen plasker i smelte-vann. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
Del saken
  • 8
  •  
  •  
  •  
  •  

I tiår har aviser, radio, TV og andre medier utpenslet skogdød, utdøende isbjørn og pingviner, livets bibliotek som brenner, den tause våren, algekatastrofer, truende kongekrabber, ørkenspredning og klimarelaterte konflikter, hundretusener av døde etter Tsjernobyl, tareskogens utdøing, døden i Akerselva, gift i mat, bienes forsvinning, økologisk selvmord på Påskeøya – og utallige andre røverhistorier. Ingen av dem har tålt nitidig vitenskapelig gransking, eller tidens tann.

Det går bra med både bier, pingviner og isbjørn, det er både store og mange laks i Akerselva, og selv Sahel-området blir grønnere. Ja, hele kloden blir grønnere. Rapanui-folket på Påskeøya ble utsatt for et regelrett folkemord. Og vi mennesker lever stadig lenger, og holder oss friskere.

Journalistene er bekymringsindustriens fremste talerør. De har daglig gjennom disse tiårene utpenslet verdens miljøundergang, og fungert som mikrofonstativ for de grønne organisasjonene. Vanligvis tenker vi oss yrkesgruppen bladfyker som besatt av tanken på å korrigere makten, enten denne befinner seg hos myndigheter, i nærings- eller organisasjonslivet.

På sitt beste skal de fokusere og avsløre urett, skjevheter, korrupsjon, maktmisbruk, udugelighet eller mislykket politikk. Og de skal tale minoritetens sak. Noen få arbeider nettopp slik, men innen miljøjournalistikken er det noe helt annet som karakteriserer dem: de taler maktens sak. Delvis fører mediene en politikk hvor annerledes tenkende ikke slipper til, men enda mer alvorlig er at journalistene aldri stiller spørsmålstegn til miljøanalyser fra nasjonale myndigheter, FN-systemet, eller NGO-sektoren. De svelger alt rått. Dårlige nyheter selger godt, mens godt nytt utelates fra spaltene og TV-reportasjene.

Søndag den 8. oktober brakte NRK-reporter Vibeke Røiri oss en røverhistorie fra AlaskaHennes fortelling var at klimaendringene ødelegger livsgrunnlaget for inuitter, der de bor på smale barriereøyer bestående av sand og silt. I virkeligheten er disse øyene ubeboelige. Befolkningen på Shishmaref ble flyttet dit av amerikanske myndigheter, og har selv flere ganger vedtatt å flytte. Øyene er dynamiske, formes kontinuerlig av vind, bølger og massetransport fra elvene. Bilder fra 1950-tallet viser med tydelighet hvordan øya har endret seg på disse 65 årene. Og de ødelegges av økende befolkning og tekniske inngrep.

I NRK-reporterens verden finnes det like fullt bare én forklaring; våre CO2-utslipp. Den er gal, og enhver naturviter ville kunne fortalt henne det. Ikke har hun spurt, og ikke har noen stoppet henne. Innen klimajournalistikken er alt tillat – om bare svaret er politisk korrekt.

I årevis har vi hørt at isbjørnen vil dø ut. Journalisten Ole Mathismoen i Aftenposten er kanskje den mest alarmistiske av alle norske journalister, og har malt klima- og miljøspøkelset i avisens spalter i tiår. Ikke minst om isbjørnen. Jeg lurer, hvorfor har han ikke grepet fatt i følgende historie:

I 1996 flyttet isbjørngruppen i Verdens naturvernunion (IUCN) isbjørnen over i en mindre truet kategori: «livskraftig». Bakgrunnen var at bestandene hadde vokst gjennom mange år, etter fredning. Ti år senere – i 2006, flyttet den samme gruppen isbjørnen over til kategorien «sårbar». Fremdeles vokste bestandene, men de innførte en ny begrunnelse: mulighetene for framtidige trusler. I dette lå klimamodellenes prediksjoner om framtidig reduksjon i sommerisen i Arktis.

IUCN tegnet ut kart, som viste hvordan isutbredelsen ville være i år 2050, og anslo at isbjørnbestandene ville være redusert til 40 prosent. Hele ti sub-populasjoner ville da være utdødd.

Dessverre for isbjørngruppen, skjedde reduksjonene av sommerisen i Arktis mye raskere enn modellene tilsa. Allerede i 2007 var utbredelsen av sommerisen så lav som modellene tilsa for 2050. Men fremdeles hadde isbjørnbestandene det bra, og de har hatt det siden. IUCN hadde hevdet at så lite is ville utrydde isbjørnen blant annet i Hudsonbukta, ved Svalbard og i Tsjuktsjerhavet. Etter 2007 har det blitt atskillig mindre sommeris ved det sistnevnte av disse stedene.

Isbjørnene er like fullt feite og trives godt. Bakgrunnen er at det er flere byttedyr (sel) når sommerisen reduseres. Konklusjonene er at Tsjuktsjerisbjørnen, som var ansett å være den mest sårbare, trives bedre med mindre sommeris. Og ved Svalbard økte isbjørnbestandene med 40% mellom 2004 og 2015, til tross for dårlige isforhold.

Når Mathismoen ikke griper fatt i disse empiriske fakta, og Røiri velger gale forklaringer i sin journalistikk, bunner det i flere forhold. For det første leter begge disse journalistene etter historier som kan bekrefte deres hypotese. Intet annet. De leter høyt og de leter lavt, og resultatene hører og leser vi nærmest hver eneste dag. Resultatet blir en agenda- og kampanjepreget journalistikk. Mathismoen har ofte blitt kritisert for det. Begge mener de kjenner svaret, og det skal være dramatisk. Da blir nærmest all journalistikk tillatt, selv om den skulle være aldri så gal, og uten rot i empiriske kunnskaper. For det andre har de dårlige naturfaglige kunnskaper, hvilket gjelder journalister generelt. Nesten ingen har naturfaglig bakgrunn.

Utvelgelsen av stoff, de kontinuerlige gjentakelsene, og de stadige overdrivelsene i miljødebatten, er et demokratisk problem. Journalister forvrenger bildet av virkeligheten, slik den svenske professoren Hans Rosling poengterte. Han sa: man kan ikke lytte til dem, og forstå verden.

Jeg er guide langs Akerselva, og tar årlig med minst 30 grupper nedover vassdraget. mange spør: Etter klorutslippet i 2011, er vel Akerselva stadig død? Mediene dramatiserte episoden, og malte opp og ned på den i ukesvis. I virkeligheten gikk det svært bra med hovedstadsvassdraget, men det har knapt noen fortalt. Det gale bildet har festet seg, takket være miljøorganisasjoner og medier.

Miljøjournalistikken er ekstremt preget av å plukke kirsebær. Mathismoen eller Røiri forteller oss aldri om klodens økende matvareproduksjon, at det ikke er samsvar mellom klimamodellene og observert temperatur, at det går bra med sjøpattedyrene, at klimamodellene tok feil med hensyn til utdøing av skogene i Amazonas fordi de ikke inkluderte gjødlingseffekten av CO2, at planter får økt fotosyntese med kombinasjonen av høyere temperatur og mer karbondioksid i atmosfæren, at det blir flere gjess, traner og svaner, at makrellstørja har vendt tilbake til Norge, at rovdyrene sprer seg i Europa, at verdens fattige øker sitt kaloriinntak, eller at vi om ikke alt for lang tid vil ha utryddet malaria. Mathismoen vil aldri fortelle om varsleren John Bates fra NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration, USA), som berettet om manipulerte temperaturdata i forkant av Paristoppmøtet.

Når vi ikke forstår verden, kan vi heller ikke handle riktig. Når Vibeke Røiri forteller at menneskeskapte klimaendringer er forklaringen på de labile øyene på Alaskakysten, får det politikere til å vedta tiltak mot diesel- og bensinbiler. Det vil ikke redde inuittsamfunnet på Alaskakysten. Når Mathismoen igjen og igjen skriver om klimaendringer som bakgrunn for korallbleking i Stillehavet, blir igjen biltrafikken og fossil energi saneringsposten. Det hjelper lite, når revene først og fremst endres og trues av tilførsel av næringssalter – altså eutrofiering.

Klima- og miljøpolitikken er panikkens arena, promotert av en miljøbevegelse og presse med dårlig faglig innsikt. Det virkelig store miljøproblem: tap av natur, er knyttet til arealkrevende aktiviteter. Intet er da viktigere enn landbruk og energiproduksjon. Vi må innrette oss slik at disse aktivitetene tar minst mulig plass. Vi må produsere mest mulig mat og energi på minst mulig areal. Dagens løsninger trekker i motsatt retning: økologisk mat og grønn energi. En matproduksjon som krever dobbelt så stort areal, og biodrivstoff, lover ikke godt for natur og miljø. For journalister vil knapt stille kritiske spørsmål.

(Teksten er tidligere publisert på siden til Mediedebatt.no)

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 8
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]