Muhammedanerne erobret Det persiske riket i 630 og den siste Sasanidekongen, Yazdagir, 3 ble drept i 651. Etter denne tid har islam aldri helt sluppet taket i mitt hjemland. Det har vært flere forsøk på modernisering, men det har aldri fullt ut lyktes. Islam virker alltid å komme tilbake, selv etter tiår med oppmykning og sekularisering.
Rundt 1500 startet en tid med diplomatiske forbindelse til mange land i Europa og sjiismen ble statsreligion. I 1906 Persia fikk første nasjonalforsamling, og demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt i landet. I 1925 ble Reza keiser under navnet Rezah sjah Pahlavi.
Han slo hard til mot alle motstandere og satte i gang reformer for å omdanne Persia til en moderne stat. Han drev et energisk reformarbeid etter tyrkiske mønster. Han arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, førislamsk kulturelle tradisjoner.
Slik som det er i Europa og Norge i dag, var det kleskoden som var tema. Og især gjaldt det hvordan kvinnene skulle gå kledt. Reza sjah Pahlavi og senere hans sønn måtte tilsidesette islamske ledere for å kunne frigjøre kvinnene fra hjemmet.
Det første var å frigjøre iranske kvinner fra «chador», det svarte heldekkende sløret. Soldater gikk rundt landet og delte ut hatter og kåper til kvinnene og de brant slørene. Det ble obligatorisk barneskole uansett kjønn. Veier, helsevesenet og post ble etablert, rettssystemet ble etablert. Mange studenter ble sendt til Europa for å studere. Islam var fortsatt statsreligion, men islamske ledere ble skviset ut fra tronen og henvist til moskeene.
Reformer, kupp og turbulens
I årene mellom 1949 og 1951 vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran, ledet av den folkekjære statsministeren Muhammad Mossadegh. Han var klar over at islam og den sjiitiske tro har dyp røtter i iranske samfunnet. Han gjorde sitt beste for å opprette et hjertelig forhold til det religiøse samfunnet. Han klarte å få støtte av den innflytelsesrike Ayatollah Kashani i oljenasjonalisering. Men Kashani stilte krav om å være involvert i regjeringens viktigste saker, som valg av kabinettsmedlemmer og at ayatollaens to sønner skulle få fortrinnsrett i deres bud om valg til underhuset.
Mossadegh betraktet Kashanis krav som uetisk, ulovlig og udemokratisk. Kashani ble rival til Mossadegh og samarbeidet med en annen ayatollah, Behbahani. De to innflytelsesrike ayatollahene kalte kvinnenes stemmerett et angrep på islam. Mossadegh måtte også kjempe mot den radikale gruppen Fedaian-e Islam ledet av Navvab Safavi.
Denne organisasjonen hadde en historie med å bruke terror for å bane vei for etablering av en islamsk regjering i Iran. De hadde allerede myrdet flere intellektuelle og politiske personer. De krevde at. regjeringen implementerte Sharia, påla kvinners kleskode (hijab), skulle få ut alle kvinner som jobbet i regjeringen, forby produksjon av alkohol og gjøre offentlig bønn obligatorisk. Mossadegh, som var sterk imot en religiøs stat, avslo deres krav. De truet med å myrde ham.
Samarbeidet mellom de fiendtlige islamske fraksjoner og sjahens tilhengere, samt britisk og amerikanske konspiratorer, var en dødelig kraft for Mossadeghs regjering. De endte med CIA-kuppet 19. august 1953, som drepte det unge demokratiet i Iran og bygget et diktatur.
Noen dager senere sa Ayatollah Kashani til en egyptisk reporter at «ifølge den ærverdige loven om islam, er staffen for den som forråder jihad i stillingen som landets øver befalende, (Mossadegh) døden».
Etter kuppet utryddet sjahen kommunistene og sine motstandere i partiet som Mossadegh var medlem av. Sjahen måtte fortsette modernisering av landet med jernhånd. Og det ble ikke Sharia i Iran. Domstolene basert på den iranske grunnloven ble styrket. Og islamledere måtte tilbake til moskeene og vente til neste mulighet. Kvinnene fikk stemmerett i 1962.
Leken med bjørnen
Sjahen var klar over islam og de muslimske lærdes innflytelse i samfunnet. Han prøvde å åpne opp kanaler for dialog, ikke ulikt det norske politikere forsøker. Han besøkte hellige steder, deltok i islamske seremonier, og bevilget penger til utbygning av nye moskeer rundt i landet. Han begynte å leke med bjørnen, fordi han var sikker på at Iran aldri kunne vende tilbake til de islamske tradisjonene. Han levde med andre ord i en villfarelse.
Kvinner med vestlige klær var overalt i denne tiden, de studerte, jobbet hvor som helst, bigami var forbudt, aldersgrense for inngåelse av ekteskap var 18 år, prevensjon og abort var vanlig, mange iranere levde i samboerskap i de store byene. Kino, teater, opera, dans, musikk, kunst var i full blomstring. Moderne domstoler styrte rettsvesenet, helse og utdanning var i utvikling.
Restauranter og alkoholservering var tillatt. Bøker, aviser, TV-kanaler var det mye av. Alt var tillatt bortsett fra å snakke negativt om monarkiet. Iranske pass var godkjente overalt. Iranere var velkomne til andre land. Den islamske bjørnen var helt ut av syne.
Korrupsjon og forfall
Sjahen var så sikkert på sin makt at han begynte å overse sine støttespillere, som USA. Kort oppsummert: Iran fordømte Israels angrep på Egypt, i 1973 kom en lov om fullstendig nasjonalisering av olje. Iran var med å etablere OPEC og var med på å forhøye oljeprisen. Iran forbedret sitt forhold til arabiske land og ble mer kritisk mot Israel. Sjahen brukte store deler av oljepengene til å bygge opp den sterkeste militærmakten i Midtøsten. Iran kunne bli en stor trussel mot Israel og amerikanske oljeinteresse i den persiske golfen.
Monarkiets årsjubileum i 1971 var et overdådig sløseri, motstanderne ble hardt slått ned på av det hemmelige politiet SAVAK, som var etablert ved hjelp av CIA. Jordbruksreformen dannet en ny gruppe av fattige som kom til de store byene og slo seg ned i slummen. Klasseforskjeller og korrupsjon økte. Dette skapte stor uro hos folket og et ønske om endring. Det var venstresiden som sto sterkest, men det var en bred koalisjon av misfornøyde krefter, inkludert de religiøse. Men få av oss som opplevde denne tiden kunne tro at vi var på vei til å bli en islamsk stat. Vi var ferdige med islam på alle vis. Islam hadde blitt borte fra dagliglivet.
Islam vinner
Ayatollah Khomeini steg frem som den sterke leder da sjahen ble styrtet. I april 1979 ble den «islamske republikk» dannet. Vi avga stemme på noe som vi ikke visste hva innebar. Vi trodde på den snille gamle Ayatollahen som snakket rolig om at «hijab er ikke obligatorisk», «vi skal ikke ha noen politiske fanger», «gratis skole og helse til alle», «islam er bare fred». Men Khomeini sto klar for å rive hjertet ut av de som hadde som hadde tatt sjahen bort.
Det første han gjorde var å pålegge kvinner kleskode og hijab. Og så alle de andre kravene om å få kvinnene ut av regjering, forby produksjon og salg av alkohol, innføringen av streng Sharia. Bjørnen i moskehjørnet som var fredelig og rolig, til og med bamseaktig søt, hadde fått mulighet å stå på bakbeina. Og nå så vi hans sanne ansikt. «Islam er politikk og politikk er islam, og islam uten politikk er ingenting,» sa Imam Khomeini.
Det eneste vi deretter kunne gjøre var å flykte. Vi flyktet fra islam.