Så hva skjer sett fra 30000 fot, spesielt over Vesten? Verden er i stadig i endring, men er det større ting på gang?
Å beskrive fremtiden er en kronisk vanskelig øvelse, men jeg sitter med en bestemt følelse av at Mr. Zeitgeist rører på seg. Er det en ny æra i horisonten? Hendelser som Trump, Brexit, de raske kulturelle omveltningene, tilstedeværelsen av terror, stadig tillitssvekkelse av viktige områder som i utdanning, media, politikken, og mellom den jevne verdensborger, får en til å tenke.
Vi lever i polariserte tider. En historiker kan raskt peke til en verre tidsperiode, men dagens generasjoner kan få snart oppleve at pendelen vil svinge igjen. Fra det grenseløst liberale, mot det mer grensefaste konservative. Fra globalisering og sosial-engineering, til fokus på nasjon og kjernefamilie. Fra velferdsstat, til personlig ansvar.
Det kan virke som venstresidens suksessfulle lange marsj, er i ferd med å miste moment. Tom for nye og samlende ideer. Stadig mer frastøtende pga. sin økende arrogante og nedlatende tone. Det gamle eroderer. Velgerne blir skeptisk når de tenker på fremtiden, tatt i betraktning det som har vært normalen i de siste tiårene. De må reformere seg, men det krever selvkritikk og endringsvilje. Men det er enklere å tviholde på det som for dem har fungert bra. Det vil være regressivt, og vil ikke hjelpe noen som helst.
Vesten har gitt oss sekulære filosofer, det åpne marked, og den vitenskapelige metode. Men vi holder ikke disse grunnpilarene veldig høyt lenger. Visdom og de verdi-etiske spørsmål, har blitt i økende grad byttet ut med fokus på egoisme og overfladiskhet. Retningen er dekadent og hvem vil vel egentlig bli voksen? Vi kaller markedet for åpent i dag også, men er det? Det virker for meg at de på toppen i økonomi-hierarkiet sitter trygt. For trygt. Gang på gang så er de nære båndene til lovsnekrerne veldig åpenbare.
De har sammen skapt et beskyttet område, der den jevne velger sitter med risikoen og konsekvensene. De fleste har også blitt mindre rasjonelle. Såkalt «feels over facts» Det har oppstått en stor offerøkonomi. Når noen føler seg krenket, så trumfer det stadig oftere alt. Selv om en rasjonell og faktabasert forklaring skulle si noe annet. Tårevåte anekdoter, eller historier basert på hypotetisk frykt vinner frem. Men godhetsapostlene rir nok mest på trehester i dag. De har sagt det samme lenge. Løsningene deres møtes med økende skepsis. Det er nok nå.
Jeg håper pendelen eventuelt ikke svinger raskere enn vi klarer å ordne opp med ord, og eller i pennen. Det er her ytringsfriheten kommer inn. De tøffe diskusjonene må tas, skal vi finne de nye fredelige løsningene. Men mange ser seg også tjent med status quo. Jeg håper at vi med moderne metoder kan klare en større smertefull overgang om nødvendig, uten tap av liv og eiendom.
Men historien har en tendens til å gjenta seg. Spørsmålet er vel hvilken og når.