Her presenteres noen sentrale temperaturdata for september 2017, hentet fra Climate4you.
Figurene nedenfor er gjengitt etter tillatelse fra professor Ole Humlum, Universitetet på Svalbard (UNIS)
Først skal det gis noen generelle kommentarer til denne presentasjonen.
Dokumentene i climate4you.com benytter de 10 siste år som referanse, dette er fordi den offisielle WMO normale perioden 1961 – 1990 er påvirket av kuldeperioden 1945 – 1980. Derved vil sammenligning med denne perioden vise seg som «varmere», mens en meningsfull sammenligning er m.a.o. de ti siste år.
September 2017 atmosfæretemperatur sammenlignet med gjennomsnitte for de 10 siste år, se også utviklingen i sammenligning med presentasjonen «Status for klima-utviklingen i august 2017»
Presentasjonen av temperaturutviklingen er basert på summen av ganske forskjellige metoder; overflatemålinger (se nærmere beskrivelse nedenfor) og satellitt-målinger, hvor sistnevnte er den mest pålitelige. Det har ikke blitt registrert målbar(!) økning av temperaturen siden 1998, som imidlertid viste en plutselig temperaturstigning, påvirket av en sterk El Niño. Det samme skjedde i 2015 – 2016, da igjen med en kortvarig temperaturøkning som resultat. Generelt viser alle målemetoder nå en generell stagnasjon i temperaturstigningen, og veien videre ligger åpen for gjetninger og spekulasjoner. Et meget godt poeng imidlertid er utviklingen av solutstrålningen (dvs. summen av utstrålet energi) – det vises her til min artikkel «Solstormer – er ikke som andre stormer». Kort fortalt vil en «normal» utvikling av solutstrålningen medføre synkende global temperatur, med en langsiktig potensiell dramatisk temperaturnedgang hvis solen «oppfører» seg som under den «lille istid». Førstnevnte utvikling vil vi kunne vise seg i 2019 – 2020, mens den mer dramatiske utvikling kan vise seg om 30 – 50 år.
Denne figuren viser utviklingen av havtemperaturen siden 2004, legg merke til forskjellen i utviklingen i de forskjellige delene av havet. Den såkalte Henrys lov er relevant her og skal forklares; Det ser ut til å være en misforståelse når det gjelder sammenhengen mellom vanns (her verdenshavene) evne til å inneholde oppløste gasser (som CO2) og temperaturen. Faktum er at jo varmere vann jo mindre gasser er oppløst i vannet, hvilket medfører at med stigende temperatur i havet føres CO2 til atmosfæren, mens ved kaldere vandrer CO2 den andre veien. Dette er for øvrig akkurat det man fant ut ved undersøkelse av iskjerneprøvene fra Grønland og Antarktis.
Med bakgrunn i de store sprik i utsagn og forutsigelser om jordens klima skal de generelle og grunnleggende prinsipper i naturvitenskap kort nevnes, se min artikkel «Klimamodellen må forkastes»:
- Hvis en eneste relevant måleserie/observasjon gir et signifikant forskjellig resultat enn forutsatt i en modell – her klimamodellen – må den forkastes!
- Selve «gullstandarden» i naturvitenskapen er at en måleserie/et eksperiment må beskrives slik at den kan etterprøves og kontrolleres – hvis ikke er det ikke naturvitenskap.
Sist-nevnte imperativ har relevans ut fra en beskrivelse av temperaturmålingene til GISS – Goddard Institute for Space Studies. GISS foretar hyppige administrative «justeringer» av temperaturmålinger utført i fortid, ved at tidligere temperaturmålinger justeres alltid ned, som medfører at nåtidige målinger viser stigning. Dette gjør vitenskapelig holdbare etterkontroller umulig. Et bisart eksempel er at temperaturstigningen fra januar 1915(!) til januar 2000 steg med 0,45 grader C, rapportert i mai 2008, mens i september 2017 hadde økningen på mysteriøst vis økt til 0,69, en økning i forskjellen på over 50%. Dette er ikke naturvitenskap men korrekte politiske «alternative fakta». Justeringene vises i figuren nedenfor.
Som man ser av figuren er disse administrative justeringene vesentlige og man kan anta at dette vil fortsette.