Norsk skole er i beste mening opptatt av at barna skal ha det bra. De er derfor på vakt mot mobbing, og de prøver nå å forklare småbarna hva det vil si «å utøve krenkelser» mot noen. «Erting» fungerte tydeligvis ikke lenger som begrep.
Når man ser noen bli utsatt for noe, er instruksjonen at de skal si ifra til en voksen. Det skal man også gjøre på egne vegne. Barna skal beskyttes og på skolen skal de ha det bra.
Den norske staten og kulturen prøver å skape snille mennesker. Det er del av vår kristne arv, man kan ikke bli for snill. Eller kan man nettopp det?
Mennesket er et individ med behov og ønsker. Ikke alle kan oppfylles, noen ganger fordi andre mennesker kommer i veien. Da oppstår frustrasjon og kanskje konflikt. Det skjer gjennom hele livet.
Fra naturens side vil slike konflikter løses ved konkurranse og at den sterkeste får viljen sin. I Norge har vi gått svært langt i å nøytralisere den sterkeste. Vi har trolig gått for langt. For de barna som ikke får øvd sine ferdigheter i å hevde seg, blir heller ikke gode til det.
Og når et slikt samfunn av konfliktsky og «feminiserte» individer, møter motsetningene i et mer politisert multikulturelt samfunn, kan de ikke annet enn å rope på mer ekstern hjelp – fra staten – til å holde ro og partene fra hverandre. Det er bare slik kaoset og konfliktene kan holdes unna.
Det er de (innvandrings)liberale selv som derfor har sådd grunnen for den autoritære fremtiden. Men det blir de også krenket over å høre.