Den USA-utviklede Romfergen var en ubetinget suksess hva angår muligheter til å utføre menneskelige aktiviteter i rommet, men bildet ble skjemmet av to alvorlige ulykker, hvor to besetninger mistet livet. Det er verd å merke seg at mens russerne, tidligere Sovjetrusserne, på flere områder har vært og fremdeles er USA overlegne innenfor noen romfarts-raketter, gjelder ikke dette de mest kompliserte rakettene. Mer om dette i en senere artikkel.
Den første, av i alt fem, romferger ble slutt opp i 1981, og den siste, av i alt 125 romferder, i november 2010. Så noen tallstørrelser; Ved oppskytningen veide en komplett romferge-«stack» ca. 2.000 tonn, mens romfergen alene veie ca. 100 tonn, inkludert nyttelast på noe ca. 20 tonn, avhengig av bane. Dvs. at 95% av vekten ved utskytning utgjøres av drivstoff og motorer for å få den inn i bane rundt jorden. Akkurat dette poenget skal man merke seg – jordens tyngdekraft er så sterk at de rakettene vi i dag råder over, kjemiske raketter, ikke frigjør særlig stor (løfte-)kraft effektivt i forhold til vekten av selve raketten. Dette setter en meget strenge begrensning for vår aktivitet i verdensrommet!
Romferge-stacken består av to faststoff-motorer som brenner i 124 sekunder, og har hver en løftekraft på noe over 1,2 million kilopond (dvs. lik 1.200.000 kg eller populært sagt 1.200 tonn, på jordens overflate), en stor og dominerende beholder for flytende brennstoff, for å benyttes i de tre rakettmotorer på selve romfergen, hver med en skyvekraft på ca. 170.000 kilopond. Dette gjør at romfergen får en akselerasjon fra start på ca. 5 m/s`2, og så økende etterhvert som det flytende brennstoffet i den store tanken minker. På ca. åtte minutter er romfergen i godt driv i verdensrommet, nærmere bestemt 7,8 km/s ved lav jordbane. Eksempelvis nevnes at «unnslipping-hastigheten» fra jorden er ca. 11,2 km/s. Romfergen kunne ta med seg en anseèlig last i sitt rommelig lasterom, og et mannskap på opptil 10 personer. Dette gjorde den til et svært nyttig verktøy for mennesker i verdensrommet.
Hva var det som gikk så galt? Romfergen måtte bli meget komplisert – rett og slett p.g.a. fysikkens begrensninger. For å bli lett nok måtte fergen lages av aluminium, et metall som mykner allerede ved 400 – 500 grader C. Når et legeme vender tilbake til jorden utsettes det for intens friksjons-varme fra luften den møter, slik at romfergen måtte beskyttes med flere tusen «tiles», dvs. små biter av kunststoff. Dette stoffet har liten mekanisk styrke men tåler de høye temperaturene og leder varme meget dårlig, de er m.a.o. isolerende. Men dessverre – en eneste liten kollisjon kan være, og var nok til å ødelegge en slik tile. Dette skjedde faktisk med fergen Columbia 1. februar 2003 ved retur til jorden – og den andre romferge-ulykken var et faktum. Man kan dessverre konkludere med at romfergen var et skritt fòr langt for menneskenes nåværende teknologi.
Og nå har vi tatt et flere ti-år langt skritt tilbake. Det nye romfartøyet, Orion, er betegnet Apollo «på steroider», og er ganske puslete hvis man skal til Mars. Saturn 5 raketten, 50 år gammel, som ble benyttet for å frakte Apollo til månen er p.t. den sterkeste som er bygget. SLS er en ny rakett som er beregnet å kunne matche Saturn 5, og er planlagt å frakte Mennesker tilbake til månen(?), mens unnskyld uttrykket – det er ville planer – å frakte mennesker til Mars v.h.a. kombinasjonen Orion og SLS. Nå venter vi og venter på at Orion og SLS skal komme seg i en lav jordbane med mennesker om bord, kanskje innen 2020. I en senere artikkel skal den såkalte plasma-raketten beskrives – denne teknologien bærer i seg potensialet til en mennesketur til Mars.