KARASJOK 20010809: Sametings-bygningen, Sametinget i Karasjok. Samisk-inspirert arkitektur. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
Del saken
  • 318
  •  
  •  
  •  
  •  

Nå, som identitetspolitikken er i ferd med å innhente oss, og Månestråles
karnevalsopptreden har ført til introduksjon av nyordet «appropriert», er det grunn til å spørre:

Har det norske samfunnet et urealistisk forhold til minoriteter, der alle, som kan påberope seg å være underprivilegert, blir gitt en særstilling? Vil dette på sikt undergrave fellesskapets bærekraft?

 

Sametingsbygningen, Sametinget i Karasjok. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

«Samer er ikke urfolk», skriver Jarle Hellesvik, som selv er av samisk avstamning. «Urfolk overlever best gjennom forandring og likeverdig integrering», skriver den kjente samfunnsdebattanten Lasse Efskind. Fra to høyst uventede hold kommer det sterke innvendinger mot norske samers oppfatning om seg selv som urfolk og en privilegert identitet.

I kronikken «Særbehandlingen av samene er urimelig», skriver Jarle Hellesvik: «Jeg vokste opp i et hjem i Finnmark hvor samisk var ett av språkene. Hvorfor skal jeg tildeles særskilte privilegier kun på grunn av min avstamming?» «(…) er dette egentlig nødvendig, eller får vi, som er av samisk ætt, mer særbehandling enn det vi har krav på – eller behov for?”

ILO-konvensjonen

I 1990 ratifiserte Stortinget ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter. Kun 22 av 143 medlemsland i ILO har ratifisert avtalen. I Norge ble den med stort tempo rushet gjennom og vedtatt fordi man mente at da ville andre land følge etter. Dette var naturligvis naivt, og slik gikk det heller ikke. Trolig med god grunn. Heller ikke våre naboland med samisk befolkning, Finland og Sverige, har godkjent premissene for konvensjonen og har derfor ikke ratifisert den. Den gang argumenterte både regjeringsadvokaten og også professor i rettsvitenskap, Carl August Fleischer, sterkt for at avtalen bygger på feil premisser og at Norge ikke burde ratifisere den.

Hellesvik om ILO-konvensjonen: «Denne konvensjonen er ment å gjelde for befolkningsgrupper som i den engelske konvensjonsteksten kalles «indigenous and tribal peoples», som korrekt oversatt til norsk er «innfødte stammefolk». I stedet har man systematisk argumentert for at konvensjonen gjelder for «urfolk» og stammefolk. Urfolksbegrepet har man så fått offentligheten og allmennheten i Norge til å tro på uten at det er verken vitenskapelig, språklig eller politisk avklart.»

Videre spør Hellesvik spør om samene er hevet over andre minoriteter:

«Det er aldri blitt utredet om samene, eller de som er av samisk avstamming i Norge, lever under forhold som gjør at ILO konvensjon nr. 169 er relevant for denne befolkningsgruppen. Årsaken er nok at man på sentralt politisk hold har vært pinlig klar over at de ikke lever under slike forhold.

Det er heller ikke blitt utredet om visse samepolitiske lover og ordninger kan være rasistisk eller ligger i rasismens grenseland og dermed bryter med innholdet i FNs konvensjon mot alle former for rasediskriminering.

Årsaken til at den samepolitiske bevegelsen har vunnet så mye fram med sine krav om permanente, politiske privilegier, er at sentrale politikere og embetsmenn tror på forestillingen om at den norske staten er folkerettslig forpliktet til å imøtekomme kravene. De har akseptert forestillingen om at samene er et «urfolk» eller en «ILO 169 populasjon». Dette er også grunnen til at myndighetene behandler samene, eller de som er av samisk avstamming, som så spesielle, høgt hevet over andre nasjonale minoriteter i Norge.»

Nasjonalisme?

Lasse Efskind, som ellers er kjent for å ha tilhold godt ute på venstresiden i norsk politikk, går sterkt i rette med sametingspresidenten i sin kronikk «Samenes krav ligner nasjonalisme.» Han skriver bl.a.:

«Selvbestemmelse for én gruppe står lett i konflikt til fellesansvar og fellesavgjørelser for alle. Det er et viktig prinsipp at alle norske må være likeverdige, om man har et urfolks-gen eller ikke. Derfor må en selvbestemmelse for urfolk alltid strengt underordnes fellesskapets bestemmelser, eller sagt mer direkte: Sametinget må aldri bli annet enn rådgivende.

Så kan man spørre: Hva blir det da igjen av selvbestemmelse? Jo, man kan ha en frihet innen visse rammer, både økonomisk og lovmessig. Det har alle grupper i samfunnet, helt ned til familien.

All kultur og næring har dessuten et felles problem som kan snus til en fordel. Det er at de stadig må utvikle seg og ta til seg nye impulser for å overleve. Heldigvis. Næringen må ta i bruk ny teknologi. Og der er samer frampå med både garn, scooter og helikopter innover vidda. Flott det, men da endrer også betingelsene seg så mye at alle bør ha lik rett til slik virksomhet, etter nærmere og like regler. Med kultur og kunst er det noe av det samme – impulser og nye kombinasjoner gir nytt positivt liv og nye samarbeidsformer. Derfor gir det også en felles hånd på rattet for støtteordninger og kommers.

Derfor er det slik at også urfolk overlever best gjennom forandring og likeverdig integrering. Selvbestemmelse som går over i nasjonalisme er et farlig blindspor. Vi må holde på fellesskapet. Selv når noen provoserer.

Genetisk er vi alle urfolk, i den forstand at vi har et felles opphav, og bør kreve felles respekt. Det som gjør at noen av oss skilles ut som FN-definerte urfolk er kulturtradisjoner og særpreg utviklet i relativt nær fortid. Men vi bør ikke derfor bli nærsynte eller kreve egne eksklusive områder.»

Fellesskapsløsninger

Undertegnede har ikke grunnlag for å ha noen sterke meninger om samene, til det har jeg for lite kunnskap både om samer og samepolitikk. Men på generelt grunnlag har det festet seg et inntrykk av at mange opplever at samene favoriseres i en grad som kan synes å være urimelig, og at det spesielt i Finnmark er betydelig frustrasjon over dette.

At Finnmarksloven ble vedtatt, og at Finnmarkseiendommen ble opprettet, vekker både oppsikt, forundring og harme – og da ikke bare blant finnmarkinger, men også blant alle andre nordmenn som tidligere hadde lik adgang til jakt og fiske i Statskog sitt forvaltningsområde. Nå forvaltes Vidda av Finnmarkseiendommen som har som sin primære oppgave å sørge for (sær)rettigheter til den samiske befolkningen.

Slik er styringen av et norsk landområde overlatt til en mindre befolkningsgruppe (15.000 er registrert i samemanntallet). Dette kan synes urimelig – også folkerettslig. Og Hellesvik spør om samene reelt sett har bruk for eller behov for en slik særbehandling.

ILO-konvensjonen er ratifisert av Norge, men ikke av Sverige og Finland. Begrunnelsen er nettopp noe av det både Hellesvik og Efskind er inne på; definisjonen av urfolk og de vidtrekkende og omseggripende konsekvensene som konvensjonen legger føringer for.

Har norske politikere en særlig svakhet for det «svake» og en overdreven skyldfølelse? Alle grupper, enten det gjelder næring, opphav, geografi eller sosial tilhørighet kan påberope seg forhold som krever spesiell oppmerksomhet. Efskind er inne på noe av dette når han skriver: «Selvbestemmelse for én gruppe står lett i konflikt til fellesansvar og fellesavgjørelser for alle. Det er et viktig prinsipp at alle norske må være likeverdige, om man har et urfolks-gen eller ikke.»

I en slik kontekst kan det se ut til at samfunnet her går i feil retning. Men debatten om dette forstummer, så snart noen minner om at vi alltid må stille opp for de «underprivilegerte.» Begrepet ‘solidaritet’ trumfer åpenbart det aller meste. Det politiske miljøet, akademia og kommentatorer reagerer på refleks og konkluderer raskt med at: «Klart vi må rette opp slike skjevheter!». Og skjevheter er det jo alltid og hele tiden.

Det kan se ut til at likhet defineres som en utopisk likhet på bekostning av fellesskapsløsninger. Når det viser seg at vi alle på et eller annet vis kan påberope oss å være underprivilegerte, blir oppgaven vanskelig.

Samene er ikke kravstore. De følger bare opp de forventninger som storsamfunnet har skapt hos dem, slik alle “underpriviligerte” grupper følger opp etablerte forventinger. Spørsmålet er om det er riktig at storsamfunnet fører en poltikk som skaper slike forventinger?

For når balansen mellom gruppers særrettigheter ikke veies opp mot fellesskapsløsningene, som er selve grunnlaget for nasjonen som et fellesskap, kan selve fellesskapet være truet.

 

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 318
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]