Den 29 år gamle gjerningsmannen bak terrorangrepet, Sayfullo Habibullaevic Saipov, ropte Allahu Akbar – Gud er stor – etter at han steg ut av lastebilen som meide ned og drepte åtte personer i New York i går. Det ser dermed ut som en terrorhandling. Saipov ble født i Usbekistan og kom til USA i 2010. Han flyttet til ulike steder og hadde de siste seks månedene jobbet som taxi-sjåfør i New Jersey. Så langt kan det se ut som han ikke var vært registrert av sikkerhetsmyndighetene i USA på forhånd som noen trussel.
Journalister har så langt ikke klart å finne noen som har beskrevet Saipov som utagerende eller radikalisert, tvert imot virker tegnene å være av en hittil nokså stille person som ikke gjorde for mye ut av seg. Inntil i går altså.
Psykiatriske tilfeller står bak en rekke hendelser som også blir fremstilt som terrorisme. I noen tilfeller er det personer som må regnes som utilregnelige og gjerne har en forhistorie med utagerende atferd og vold. Slike «terrorister» faller i en egen forklaringskategori. Det er ikke mye så langt som tyder på at Saipov passer inn i en slik eksplisitt psykiatrisk forklaringsramme.
Terrorismens motiv
Heldigvis har de fleste mennesker moralske og egoistisk sperrer mot å drepe andre. Det er et betydelig steg å ta, ikke minst i ordnede stater hvor sjansen til å slippe unna i live er minimal. Det er også blant annet derfor det er langt flere som fantaserer om å drepe andre mennesker – noen undersøkelser viser at så mange 50 prosent har slike fantasier – enn det er de som faktisk utfører det. I førstatlige samfunn var drapstallene langt høyere.
Den utløsende årsak til at noen begår en «terrorhandling» av dette alvorlige slaget kan variere. Noen terrorister kan for så vidt kunne betraktes som normale mennesker, men som blir så ideologisk motivert at de er villige til å ofre seg for det de oppfatter som en riktig sak. Mange av oss kan ende opp på en slik måte, spesielt om miljøet man tilhører brenner for samme sak. En nasjon som er i krig, kan for så vidt sees på samme måte. Spesielt i tidligere tider var risikoen ved å kjempe i krig så høy at det nærmest var et selvmordsprosjekt. Likevel var det forventet at menn skulle stille opp, og mange gjorde det også.
På mange måter er debatten om islam har noe med dagens terrortrussel å gjøre eller ikke et tilbakelagt stadium. I den grad det fortsatt hevdes fra enkelte myndighetspersoner at det ikke er en sammenheng har de åpenbart et motiv for å si det, som regel for å ikke bidra til polarisering. Enkelte troende muslimer benekter det også fortsatt, noe som også er forståelig gitt deres sterke tilknytning til den islamske identiteten. Men de fleste erkjenner at IS og Al-Qaida faktisk representerer noe genuint islamsk. Det samme gjør Iran og Saudi-Arabia. Islam i sin tradisjonelle tolkning tillater sine troende å ty til vold under en nokså lang rekke omstendigheter. Slikt var simpelthen nødvendig for å ta makt i Arabia på 600-tallet, noe profeten Muhammed klarte med stor effektivitet.
Og det er for så vidt en «krig» mellom islam og resten av verden, inkludert den vestlige. Det er stadige gnisninger, det Samuel Huntington kalte «islams blodige grenser». Stort sett er imidlertid konfliktene kulturelle og politiske der muslimer er i minoritet, men av og til koker det over i vold og terror.
Den radikale taper
Det er imidlertid langt fra sikkert at islam eller det brennende engasjementet for saken har spilt en særlig stor rolle for Saifullo Saipov i hendelsen i New York i går. Ja, han ropte Allahu Akbar, og han har skjegg som vi forbinder med en sterkt troende muslim, og kanskje finner man også ut at han er «radikalisert» på nett. Men det sistnevnte er ikke helt sikkert. For beskrivelsen av Saipov så langt henleder tankene til den kortfattede boken til Hans Magnus Enzenberger om «Den radikale taper».
Det moderne samfunn har privilegerte og underprivilegerte, vinnere og tapere. Forskjellene i rikdom og suksess er enorme. De fleste avfinner seg med sin skjebne, vi kan si de er alminnelige tapere som dør anonymt. Men det er altså noen unntak. Den radikale taper «gjør seg usynlig, ruger over sine vrangforestillinger, samler krefter og venter på det rette øyeblikk,» skriver Enzenberger. Den radikale taper kan når som helst eksplodere. Trolig ville også Anders Behring Breivik passet inn i Enzenbergers skjema.
Islam og taperstatus
I de fleste kulturer er mannsidealet å søke suksess. De som ikke blir rike og suksessfulle, blir tapere. I den moderne massemigrasjonens tidsalder blir den mindre suksessfulle statusen gjerne sammenfallende med kultur, religion og/eller etnisk opprinnelse. Med fremmedkulturell bakgrunn kommer man til kort i det samfunnet man flytter til. Hvor mange historier hører vi ikke om der folk som var leger og advokater i hjemlandet må kjøre taxi i Vesten eksempelvis. Den dårligere sosioøkonomiske statusen kan også skyldes fordommer og diskriminering.
Alle migranter kan oppleve slik marginalisering, men det er kanskje noen forhold ved islam som gjør den laverestående statusen i de nye hjemlandene enda vanskeligere å svelge. Islam søker verdensherredømme og dominans, det var bare gjennom et slikt dogme at Muhammed kunne motivere sine tilhengere. Islam forskriver også dominant stilling for seg selv og tolererer kun andre religioner hvis de viser islam respekt. Og respekt for islam er det mange i Vesten som verken viser eller ønsker å vise.
Gjennom en slik mekanisme kan det godt være at det er noe større tilbøyelighet til at det blant muslimer blir en noe høyere andel som tipper over fra å være «alminnelige tapere» til å bli «radikale tapere». Kanskje vi kan si det slik at islam gjør det vanskeligere å finne seg i sin underlegenhet enn i mange andre kulturer.
Terrorismen kan altså sjelden reduseres til islam alene. Det vil nesten alltid være nyanser til atferden og hvor mye som kan tilskrives sosioøkonomiske forhold og hvor mye som kan tilskrives ideologi.