Jeg vokste opp i en av Oslos drabantbyer på -70 tallet. Tilfeldige mennesker fra hele landet ble samlet i det nye lokalsamfunnet tett inntil Østmarka. Dette var i tiden hvor far dro på jobb, og mor stort sett røktet unger med mer eller mindre engasjement. Var det en ting det ikke manglet, var det unger, de myldret overalt, uforstyrret av voksne. De voksne var der, men de gjorde seg sjeldent gjeldene.

Med så mange på ett sted, og de voksne stort sett ut av syne, avstedkom en sosialisering som tidvis kunne minne svakt om ” Fluenes herre”. Man lærte seg jungelens lov, hvilke roller de andre spilte, og ikke minst hvem man var selv. Var det én ting som diskvalifiserte, var det å være en sladrehank. Det var verre enn alt. Det var faktisk mer fristende å få juling enn å bli sett som en kujon som sprang hjem til mamma for hjelp.

Livet med de andre ungene opplevdes som tilstrekkelig skummelt til at man måtte være litt på tå hev. For store ord uten dekning kunne bli vondt. På den annen side, man lærte seg hva lojalitet var. Hvem som sto ved ens side når temperaturen økte, og hvem som stakk. Hvem som støttet når det ikke kostet noe, og hvem som vendte kappen med vinden, når motstanden ble for skummel. Vi hadde en kodeks, en moral som hindret det totale barnebarbari. 

Som sagt lå, for oss, den uendelige Østmarka rett over veien, det var en ordentlig hoppbakke, som vi hoppet i med alt fra jetski og langrennsski, men riktig spennende var det med slalåmski. Ingen hadde hørt om hjelm, det var nok den viktigste grunnen til at vi ble nokså habile til å vurdere våre egne ferdigheter på en stort sett realistisk måte. Vi var ikke mer enn 9 år da bestekameraten og jeg overnattet i telt om vinteren. Ingen stor ekspedisjon, men nok til at verden utvidet seg, og ny mestring erfart. Fyrstikker, bål, øks og kniv. Det ble mange turer, og mye læring, ofte på den harde måten, men alltid rodde vi oss i land.

Jeg tror “kartet” vi bruker som voksne blir nesten ferdig tegnet i barndommen, i de tidlige erfaringene. Når vi gjør ting av overmot, redsel eller bare fordi vi ikke har tilstrekkelige motforestillinger. Begreper som ære og skam fikk også mening og fylde i disse årene. I dag ansees fenomenet skam som entydig negativt og nedbrytende, samtidig som æresbegrepet i dagligtalen nær sagt er kuppet av fremmede klankulturer og idrettsfolk.

I min begrepsbok er begge evig aktuelle for alle mennesker, men begrepenes innhold varierer jo ut fra hvilken kultur de oppstår i. Men de representerer alltid ytterpunktene i spennet- hva ønsker jeg å bli oppfattet som, versus hva er det verste jeg kan bli sett som. Følelsen oppstår i en selv, men det er gjennom de andres blikk den blir katalysert.

Når jeg tenker tilbake, ser jeg en endeløs rekke av erfaringer, og læring jeg ikke kunne tilegnet meg på noen annen måte enn nettopp ved å ha den friheten. Det virker ofte som en mal når jeg, nå vurderer situasjoner med flere muligheter.

Hvorfor mimrer jeg så over en svunnen barndom? Fordi jeg nå er en voksen mann med barn som vokser opp- da blir sammenlikning med egne rammer for oppvekst nærliggende. Jeg lar meg forundre og opprøre over mye ved dagens rammer. Det er en helt annen tid, på godt og vondt. Jeg tenker på alt fra EU-direktiver om sikkerhet på lekeplasser, hvor det for meg ser ut som om visjonen er nulltoleranse for skrubbsår til det gjennomkontrollerende voksennærværet. På skolen lærer barna først og fremst at alle egentlig er snille, dernest at om noen ikke klarer å være bare snille, må de ikke ta igjen, men ta kontakt med “en voksen”. I virkelighetens verden viser det seg ofte at barna ikke tør å ta kontakt med en voksen, ofte av frykt for ytterligere problemer ved en klossete håndtering, eller rett og slett at de selv kan risikere å bli irettesatt.

Resultatet er derfor ofte at det de lærer, er at det det er best å gjøre seg usynlig i vanskelige, truende situasjoner, og, det verste av alt- ikke å hevde seg selv om konfliktnivået stiger. Nå kan leseren innvende, ja, og hva er problemet med det? Det er da bra å ikke havne i trøbbel? Joda, i Kardemomme by risikerer man ikke allverden med det, men Kardemomme by er fiksjon, og ikke en manual for et liv som en ansvarlig person med selvrespekt

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]