Nav har mange på lønningslista og alle har hver sin historie, det er en måte samfunnet betaler seg ut av problemer på, isteden for å brette opp ermene og gjøre noe for den enkelte. De er mer opptatt av å forklare dem reglene enn å høre på deres behov. Klientene er der for dem, ikke motsatt. De skaper arbeidsplasser, der kuratorene kan gå i viktige møter, ha hjemmekontor eller avspasere hvis det er fint vær.

Martin har jobbet i hele sitt liv, men nå er han helt ute, han får en sjekk fra NAV og bruker tiden sin på musikk. Det er mye spillejobber, men det holder knapt til barregninga. Martin har ikke noe ordentlig hjem, han bor i en båt og har en seng i byen. Han har møtt veggen som det kalles, tankene kan bli mørke og da blir alt så vanskelig. Men på scenen glemmer han det og leverer så publikum klapper.

Martin nærmer seg 40 år og har vært sykmeldt i flere år og har ikke noen tro på at han vil komme tilbake i jobb. Han vokste opp i Groruddalen, det var mye snakk om Tveitagjengen, men han visste ikke om noen gjeng, det var noe media skrev om. Det var et hardt miljø og lederen av ungdomsklubben inviterte politimester Willy Haugeli, hun dekorerte også t-banestasjonen med slagord som «Nei til vold», men til ingen nytte, ifølge Martin.

Martin likte aldri skolen, bortsett fra da han lærte å spille gitar. De startet band og øvde på ungdomsklubben. De ble populære, det var ikke så mange band på den tiden og han fikk draget på damene. Han gikk ett år på allmennfag, men trivde ikke og begynte på yrkesskolen, der gikk han 2 år på elektro, men fikk ikke lærlingplass og ble heller assisterende butikksjef. Etter militæret endte han opp som butikksjef. Men han jobbet 12-16 timer 6 dager i uka, det ble for mye og han følte han ikke hadde noe liv utenom.

Han byttet bransje og ble assistenten til en blikkenslager, de satte opp ventilasjon og det var et fysisk arbeid, forskjellig fra butikk. Han sparte opp penger og dro til Hellas for å møte en jente, de hadde brevvekslet lenge, men det viste seg at hun allerede hadde følge.

Så endte han opp i Sverige i 8 år og fikk en samboer. Da levde han som musiker og hadde deltidsjobb som vaktmester i en svømmehall. Men så skjedde det noe på jobben, det var en dame som gjorde tilnærmelser, da Martin avviste henne gikk hun til sjefen og sa at han var truende. Martin mistet jobben, men vant frem etterpå, fikk erstatning og sjefen ble flyttet til en annen stilling.

Så reiste han hjem til Oslo og fikk jobb på et hotell. Det var mange utlendinger der og de var ikke så opptatte av arbeidsmiljø, de var der bare for lønna. Først hadde han en sjef som så mennesker og fikk dem til å utvikle seg. Men da ble han forfremmet og inn kom det en ny sjef.

Det ble gnisninger mellom han og Martin fra dag en. Martin ville helst bytte jobb, men ventet litt i håp om at det skulle bedre seg. Det ble verre. En dag ble han kalt inn på sjefens kontor, han hadde gjort ferdig oppsigelsen og sa.

– Jeg er kul mot deg, pakk sammen tinga dine så skal jeg betale deg ut måneden.

Men Martin nektet å signere, han hadde kontrakt på 3 måneders oppsigelse. Da ble sjefen sint og skrek.

– Hvis ikke du signerer, sa skal jeg sørge for at du aldri får en jobb igjen!

Martin gikk til en advokat, han sa at oppsigelsesgrunnen av ugyldig, men Martin hadde ikke råd til engasjere han og måtte forsvare seg selv. Det tok på helsa, han begynte å glemme, følte seg svimmel og sov dårlig om natta. Så kom den morgenen da han besvimte og ble liggende i senga. Siden den dagen har han vært syk og nå går han arbeidsavklaringspenger.

NAV er en stat i staten, de har snaut 15 000 ansatte og et budsjett på nær 500 milliarder, halvparten går til alderspensjoner. De har mange poster, der de kan flytte på individer så det ser pent ut på papiret. Slik som arbeidsavklaringspenger.

Martin går i jeans, hvit skjorte og har et frikeskjeft som turban, han holder ølen med hvite knoker og snakker lavt med trykk på ordene.

– Ingen viste forståelse for meg som hadde møtt veggen og var totalt knekt. Sjefen min var ute etter meg, NAV og legen skjønte et og annet. Men ikke uten en hel haug av krav så klart.

Han tar en dyp slurk og tørker munnen med skjorteermet.

– Legen forstod meg aldri og anså meg som fullt oppgående. Han sa til meg ting som at jeg klarte jo å komme meg til han.

Martin skraper på etiketten til ølflasken og snakker med stramme muskler.

– Jeg var knekt, nedbrutt og sengeliggende. Derfor fant jeg meg ikke i å sitte der å prate om annet enn det vi skulle.

Martin bøyer seg over bordet, griper fyrstikkesken, holder pakken loddrett og slår fyrstikken som et spyd mot ripen. Den glir motvillig ned og eksploderer, så snur han den med flammen opp og holder den under sigaretten

– Sjefen hadde en tjukk perm med blant annet Facebook-kommentarer, noe jeg skrev da jeg lå i senga. Jeg hadde jobbet for arbeidsmiljøet og fått til resultater. Men jeg fikk sparken på dagen, uten oppsigelsestid eller lønn.

Han tar et dypt trekk og blåser ut av nesen.

– Ironien i det hele, mitt navn sto som arbeidstakers representant for 2 millioner som de fikk av NAV, det var til utstyr så hotellet kunne bli en IA bedrift (inkluderende arbeidsliv).

Når han tenker etter så har han bare hatt en sjef som har vært grei, det har alltid vært noe mellom Martin og sjefer. Det er i grunnen litt rart, han er lett å lede, han klarer ikke å lyve og får ofte dårlig samvittighet. Men slike har en grense og trår man over den så ser man en annen person. Kanskje det er årsaken.

Martin tviler på at han kommer tilbake i jobb, egentlig er han lei av livet og vil helst være død. Men musikken holder han oppe, det er på scenen han trives, da glemmer han alle problemene og lever seg inn musikken. Ofte kommer det folk til Martin og sier.

– Dette er beste jeg har hørt.

Det varmer, selv om han kanskje ikke viser det så tydelig. Men når han tenker etter så har han aldri hørt et oppmuntrende ord på jobb, bare kjeft.

Martin Akervik spiller gitar og synger opptil flere ganger i uka, det små klubber og forskjellige band, de bytter på og stiller opp for hverandre. Her er en snutt der han spiller I’m Free på Hardrock Café.

 

– Jeg valgte å spille gitar fordi jeg ikke klarte meg i samfunnet.

 

 

(Foto: privat)

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]