Noe få nordmenn er klar over er at Norge var verdens første land til å innføre total ytringsfrihet i 1770.
Det varte 9 måneder. Struensee innlemmet selv de første begrensningene, som etter hans død ble fulgt opp med ytterligere innstramminger. Likevel har frihet til å tenke og uttrykke stått relativt sterkt her til lands, spesielt om man betrakter svenskers unge tradisjon for undertrykking av faktaformidling og hundsing av konservative.
Om mulig enda mer illiberale er tyske og engelske styresmakter – sistnevnte gjør seg kanskje mest bemerket ved å prioritere politirazziaer og arrestasjoner av youtubere som ikke uforbeholdent bifaller retningen samfunnet har tatt siste tiårene, til alt overmål i en tid hvor ressursene ikke strekker til for å hindre terror. Styresmaktene kaller det å slå ned på hatprat.
Og her står vi, oppe på steinrøysa, på terskelen til vårt eget orwelliske dystopi.
Selv i autoritære kretser er det regnet som taktløst å simpelthen fortelle folk at de ikke får snakke lengre. Denslags må innføres gradvis og formidles med de beste intensjoner.
Det begynner alltid med polarisering og moralsk posering, går over i lov og ender i en totalitær og undertrykkende stat. I verste fall folkemord og sivilisasjonskollaps.
Historien skorter ikke på advarsler for den som har åpne øyne.
Det er derfor stor grunn til uro når politiets nettpatrulje Kripos jevnlig skryter på facebook over egen trakassering av wrongthinkers. Hatytringer på internett skal straffes, og mens Niemöller snur seg i graven utvides definisjonene til nyttår uten at dette blir viet et sekund i det offentlige ordskiftet:
«..unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende..»
(utdrag fra Lov mot diskriminering, § 13.Forbud mot å trakassere)
Disse lovene avkles og dekonstrueres logisk på følgende måte:
Hat er en følelse.
Det er ingen måte å vite hva noen andre føler.
Ergo er ikke en hatytring en målbar størrelse for avsenders intensjon, kun en projeksjon betrakteren gjør seg om avsender.
Med andre ord er man nå kriminell om noen som ikke liker deg har motiverte vrangforestillinger om ditt følelsesliv.
Det er opplagt at med oppblomstringen av identitetspolitikk og krenkelseskultur vil selvdefinerte offergrupper benytte dette i økende grad til å anmelde all kritikk som hat. Å straffe folk som avspeiler dine svakheter er balsam for egoet, og langt lettere enn å akseptere at man ligger i en seng man selv har redd.
Selv finner jeg alle som uttrykker støtte for denne loven dypt krenkende mot den vestlige kulturarven etter Milton og Locke.
Men om jeg som individualist, hvit og klassereisende cis-mann anmelder nettpatruljen sine ytringer får jeg trolig tildelt en makulator som saksbehandler.
– Som er alt du trenger å vite om tilstanden til ytringsfriheten og rettsstaten vi har i vente.