Oslo 19980824. Femårsmarkering av Oslo-avtalen, - avtalen om en viss grad av selvstyre i områdene Gaza og Vestbredden. Møte og pressekonferanse på Nobelinstituttet. Yasser Arafat i meget godt humør i Oslo, her sammen med like smilende norsk utenriksminister Knut Vollebæk (midten) og Israels tidligere statsminister og utenriksminister Shimon Peres. FOTO: Lise Åserud/NTB scanpix

Et av de beste og mest empirisk dokumenterte mislykkede politiske løsningene i moderne historie er tesen om land for fred i den arabisk-jødiske konflikten vedrørende Israel.  Selve ideen om avståelse av landområder fra et offer for angrepskrig er et avvik fra internasjonal orden, likevel møtes Israel med dette kravet igjen og igjen fra miljøer som er vel vitende om at sårbarheten som blottlegges vil redusere evnen til sikkerhet og trygghet for sivilbefolkningen.

Palestina har historisk aldri definert en etnisk folkegruppe.

Det britiske Palestina-mandatet fra Folkeforbundet etter første verdenskrig var et mandat til å opprette et hjemland for jødene i deres gamle kjerneområder. Hele den arabiske verden ble konstituert i nye nasjonalstater etter det ottomanske imperiets fall. Det franske mandatet for Syria og Libanon etablerte to stater, Libanon og Syria. Saudi-Arabia ble gitt til Ibn Saud for hans støtte i kampen mot tyrkerne, og den hashemittiske kongefamilien fikk styre de nydannede landene Irak og Jordan. Jordan ble opprettet på 77% av landområdet som Folkeforbundet hadde opprettet for et jødisk hjemland. I perioden 1917-1948 hvor Haj Amin el-Husseini vokste frem til å bli stormufti av Jerusalem, og den fremste eksponent for jødehat i regionen, ble kravet om en stat for en palestinsk nasjonal identitet aldri fremmet, selv om de andre nasjonalstatene ble dannet.

Forklaringen er enkel, denne identiteten eksisterte ikke. Likevel iverksatte Husseini pogromer mot jødene, etnisk rensing i Hebron i 1929, i en by hvor jøder og arabere hadde bodd sammen siden Abrahams tid.

Han var en nær alliert av Adolf Hitler i den nazistiske perioden, og etablerte blant annet SS-divisjonen Handschar med bosniske muslimer i 1943, for å bidra i jødeutryddelsen. Haj Amin el-Husseini burde vært stilt til ansvar i Nürnberg-domstolen etter krigen, men det han aldri. Det har aldri blitt tatt et egentlig oppgjør med denne relasjonen mellom islamismen og nazismen. Senest i 2002, åtte år etter å ha blitt tildelt Nobels Fredspris, omtalte leder for den palestinske selvstyremyndighet Yasser Arafat el-Husseini som en helt og påpekte at den vestlige verden kjente godt til sistnevntes nære samarbeid med nazistene, og at Arafat selv var en del av hans tropper.

Da Israel ble etablert i 1948 og fem arabiske armeer angrep den bittelille jødestaten, var det aldri et spørsmål om rettferdighet for et folk som var forbigått, eller at jødene tok landet fra et palestinsk folk. Den kjente avisen Jerusalem Post het til å begynne med The Palestinian Post,  og kun få år i forveien skrev nazistene på jødiske butikkvinduer i Oslo: “Palestina kaller, jøde reis hjem!”.

Fokus på Jordan

Da krigen var over okkuperte Jordan Judea og Samaria, og Egypt styrte Gaza. I perioden frem til seksdagers-krigen i 1967 var det aldri spørsmål om et folk uten land på Vestbredden. Tvert i mot, Arafat var i gang med terror, men fokuset var Jordan. Hans mål var aldri å styre Judea og Samaria. PLO ville styrte det hashemittiske kongedømmet i Jordan og deretter utrydde Israel. Parallelt ble 800 000 jøder fordrevet fra de arabiske land med alle eiendeler og rikdommer værende igjen. Et flyktningeproblem som synes ukjent selv blant journalister i Norge. I 1971 drepte jordanske sikkerhetsstyrker tusenvis av PLO-terrorister, og de ble fordrevet til et vakkert og balansert lite kristent land: Libanon. Terroren i Libanon utført av PLO var ekstrem, og i 1982 gikk Israel inn og PLO ble fordrevet til Tunis.

Etter seksdagers-krigen ble FN-resolusjon 242 vedtatt, en resolusjon som var opptatt av å ivareta Israels sikkerhet og trygghet etter årevis med terror og krig. I en fredsløsning med Egypt ble Sinai overgitt, og Sadat inngikk en fredsavtale med Begin. At Judea og Samaria skulle  overleveres til PLO,  var en ikke-eksisterende tanke. Araberne sa faktisk nei til en ministat innimellom et mini-Israel i 1947.

Oslo-avtalen

Så spoler vi frem til 1994. Hele ideen bak Oslo-avtalen var en fremtidig palestinsk-arabisk stat. Fredsprisen ble utdelt og territoriet delt opp. Veien til fred var staket ut. Likevel dro Arafat rett til Johannesburg og forsikret at jihad var veien videre, og avtalen var en hudna – en taktisk våpenhvile. Kjente norske aktører omtalte dette som en kulturell jihad, et begrep ingen vet hva betyr, men som effektivt tåkela substansen av at Oslo-avtalen allerede på det tidspunktet var død. Avslagene på tilbudet ved Camp David-forhandlingene med Ehud Barak i 2000 og de omfattende landavståelser tilbudt av statsminister Ehud Olmert i 2008 til PA, viser at Arafat mente alvor i Johannesburg. President Bill Clinton ga Arafat det glatte lag i sin biografi.

Historien kjenner vi, intifada, krig, terror og nå Hamas i Gaza med et rakettregn uten sidestykke.

Går man til chartrene til PLO, Fatah og Hamas ser man selv hva de inneholder. Disse er helt konsistente med de lange linjene, man er mer opptatt av å eliminere Israel enn å bygge en egen stat. Deres stat kan kun bygges på ruinene av Israel.

Ingen har fått så mange muligheter til å vise sin fredsvilje som araberne i denne konflikten. Terror, krig og brutte løfter belønnes med mer penger og krav om israelsk tilbakeholdenhet. Enhver runde med krig og terror møtes med krav til Israel om avståelse av land. Det er historisk enestående og realpolitisk absurd. Ikke uten grunn ønsker store deler av den arabiske befolkningen i Israel nettopp å forbli israelere. Store deler av den arabiske befolkningen i Judea og Samaria ønsker seg også fred, arbeidsplasser og frihet. Likevel holder Vesten liv i BDS-bevegelser og ideer som ikke gir fred, tesen om land for fred holder ikke vann.

Dersom Vestbredden i dag skulle avstås til krefter som ønsker en samarbeidsregjering med Hamas, trenger man ingen profet for å forutsi fremtiden. Da vil rakettene hagle over Tel Aviv i stedet for Sderot. Det er kun gjennom israelsk kontroll over Judea og Samaria at det realpolitisk er en mulighet for fred, men til gjengjeld er det enorme muligheter for både jøder og arabere i dette området hvis freden får råde og hatet må vike.

Tostatsløsningen har for store historiske og sikkerhetsmessige utfordringer til at den er realistisk eller riktig å gjennomføre. Jødene er dessuten urbefolkning i området og har all mulig rett til å bli der også gjennom FNs charter for urbefolkningsrettigheter. Kravet om jøderene områder burde få historiens bjelle til å ringe høyt og tydelig.

Det kan komme en dag med fred og frihet for alle over hele regionen, men folkeretten er ikke i mot Israel og freden kommer ved å bekjempe hatet snarere enn å pålegge utopiske løsninger.

 

 

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]