Er virkelig norske muslimer så mye mer liberale enn andre muslimer?

Etter at boken til Bushra Ishaq kom ut har jeg ved flere anledninger fått høre at nå er debatten over. Islamkritikerne har tapt. Vi tok feil. Norske muslimer er like likestillingsorienterte, like homovennlige og like tolerante overfor frafalne som alle andre nordmenn. Det har man nå nemlig grunnlag for å si etter Ishaqs bok. Jeg mener at dette er feil.

Det noe som skurrer. Jeg har lest en del om temaet, og undersøkelsene jeg har funnet på området tegner et helt annet bilde enn det som serveres i boken. For eksempel har 52% av britiske muslimer svart i en undersøkelse fra Pew Research at de vil kriminalisere homofil adferd. Kan det virkelig være så veldig annerledes i Norge? 60% av marokkanere sier at kvinner som blir voldtatte bør gifte seg med gjerningsmannen, ifølge en annen spørreundersøkelse.

Jeg savner en grundigere, mer kritisk granskning. Jeg savner mer spesifikke spørsmål. Jeg er interessert i å vite mer om hvordan norske muslimer forholder seg til gapet som eksisterer mellom Norges lover og normene hos det norske folk på den ene siden, og formaninger fra islam på den andre. Mener de virkelig at kvinner bør arve halvparten av det brødrene deres arver? Hvor mange ville ha stemt på politikere som sier de vil innføre den slags regler eller andre regler etter islamsk mønster i Norge? Hvor mange vil forby homofili? Hvor mange mener at flerkoneri bør være tillatt? Hvor mange mener da at også kvinner skal få ha flere ektemenn?

Disse spørsmålene er viktige, fordi svarene forteller oss noe om hva fremtiden har å by på, med en økende andel muslimer i Norge, og i Vesten for øvrig. Sett at det faktisk er slik hun beskriver, at muslimer flest støtter likestilling, sekularisme og toleranse for homofile og frafalne, hvordan er det da mulig at norske muslimer skiller seg så markant fra muslimer i andre land? 83% av pakistanerne sier i en undersøkelse at de støtter steining for utroskap. 78% sier i den samme undersøkelsen at de er for steining av de som velger å forlate islam. I en annen undersøkelse fra 2006 fremgår det at om lag 40% av muslimer i Storbritannia støtter implementering av Sharia. Er det virkelig mulig at norske muslimer er så veldig mye mer vestlige, liberale og sekulære enn sine søstre og brødre i andre land? Den kjøper jeg ikke, Ishaq, og det er nettopp folk som meg du må overbevise.

Ulike kulturer definerer begreper ulikt

Til og med i Aftenposten er det tvil om at spørsmålene som er stilt har gått tilstrekkelig i dybden. Det nytter ikke å fortelle oss at norske muslimer er for likestilling og demokrati uten å gå inn i hva muslimer legger i begrepene. Fahad Qureshi mener sikkert at han er for likestilling, han syns muligens at kjønnene er like mye verdt, men han er tydelig på kvinner skal gjøre sånn, mens menn skal gjøre slik. Han kan kalle det likestilling, men det vil mange nordmenn være uenige i. Det er noe av kjernen i hvorfor det multikulturelle samfunnet er så vanskelig, for ikke å si umulig, å få til. Ulike kulturer legger vidt forskjellige ting i slike begreper.

Tenk bare på historien om barna som er sendt på koranskoler i Somalia. Dette er historier som for mange vanlige nordmenn fremstår som grov barnemishandling og omsorgssvikt. Slik ser man ikke nødvendigvis på det i det somaliske miljøet. For noen foreldre handler dette utvilsomt om at man ønsker seg det beste for barna sine. For dem er gjerne den vestlige kulturen forbundet med dekadens og umoralsk oppførsel, noe de ønsker å forskåne sine barn for. De forstår ikke reaksjonene fra det norske samfunnet. Denne saken eksponerer dermed den markante kontrasten mellom vestlig, norsk kultur og somalisk kultur og hvorfor et mangfoldig samfunn ikke nødvendigvis er så positivt i seg selv. En sak som denne er dermed multikulturalistenes akilleshæl.

Poenget er at uansett hvor mye Ishaq og andre forsøker å pynte på sannheten så har islam, også i Norge, særlige utfordringer hva gjelder æreskultur, kvinners ufrihet og homofobi. Spørsmålet er, hvorfor ser Ishaq seg tjent med å forsøke å glatte over denne problematikken? Burde ikke hun som en velutdannet, intelligent og moderne kvinne ha en interesse av at dette blir eksaminert mer kritisk? Er ikke hun blant de som vil tjene på at problematikken kommer frem i lyset?