Vi har lagt merke til at en del personer i de muslimske innvandrermiljøene har et noe misforstått syn på Resett. Det har blitt spesielt tydelig i kritikken disse miljøene har av norsksomaliske Shurika Hansen, som har skrevet hos og blitt intervjuet av oss. Hun «allierer seg med rasistene», eller med «fienden» påstås det.
Rasister? Virkelig? Vi kjenner oss ikke igjen i det som blir påstått. En slik oppfatning må enten skyldes uvitenhet eller vrang vilje. Kanskje det til dels kan tilskrives at mange i innvandrermiljøene har et litt for dårlig grep om norsk kultur, samfunn og historie, eller norsk språk, slik at de ikke klarer å få med seg alle nyansene i det som blir sagt og skrevet. Hvis man misforstår, er det lett å tenke det verste.
AUF-politiker Ismail A. Hussein
I går publiserte vi en sak om AUF-politikeren Ismail A. Hussein, som på en åpen Facebook-post presterte å kalle Resett en «rasistisk blogg», og som i samme slengen kalte Shurika Hansen en «slavinne» for Resett.
Hussein virker ellers som en intelligent og oppegående ung mann. Han har publisert kronikker og deltatt i samfunnsdebatten. Så hva ligger bak dette resonnementet om Resett og Shurika Hansen? For det første er Shurika en av de aller modigste og mest selvstendige kvinnene vi vel har i Norge om dagen. Hun er altså så langt fra en «slavinne» som man kan komme. Snarere er det vel de kvinnene som aksepterer den sosiale kontrollen i de somaliske miljøene i Norge som er de reelle slavene her.
Og for det andre viser jo Resetts ønske om å bringe frem stemmer som Shurika, Abida Akhtar, Lily Bandehy, Farjam Movafagh og Cemal Knudsen Yucel at vi så langt derifra har noe imot mennesker med en annen hudfarge og etnisk opprinnelse.
Ved nærmere utspørring fra vår side til Hussein kommer det frem at det er at jeg har tatt til orde for assimilering som gjør at han trekker slutningen om «rasisme».
«Fru Hansen er bare her en midlertidig slaverinne [slavinne] som dyrker Helge Lurås’ assimileringsideologi, en ideologi som tidligere har ødelagt mange menneskers liv og vil sikkert gjøre det igjen hvis den vinner frem.» I en senere kommentar utdyper Hussein: «Hvis du gjør et litt research, så vil du sikkert finne de brutale konsekvensene assimilering av alle slag har forårsaket i deler av verden.» Han trekker videre frem den politikken som norske myndigheter førte mot samiske barn på slutten av 1800-tallet.
«Aldri i historien har man lyktes med en assimileringspolitikk uten at det gikk ut over grupper i samfunnet i form av undertrykkelse, skriver Hussein. «Med undertrykkelse kommer det også rasisme, for rasistiske handlinger er det som må til for å frata folk deres frihet. (..) Når Helge Lurås fremmer assimilering så fremmer han også rasisme enten om han er klar over det eller ei.»
Mer dialog er tydeligvis nødvendig
Det er åpenbart at vi på Resett har en kommunikasjonsutfordring hvis man tror at vi med assimilering mener tvangsmessige tiltak á la den som ble ført mot samene for mer enn hundre år siden. Assimilering er da ikke nødvendigvis basert på tvang slik det blir forstått i norsk dagligtale i dag?
Tvert imot så er det et honnørord som brukes på de innvandrerne som i størst mulig grad har tatt til seg norsk kultur og identitet helt frivillig. Og jeg mener vi kan påvirke andre grupper i den retning gjennom positive insentiver. For Resett handler det om en tro på at et samfunn hvor folk deler identitet, opplever fellesskap og har nokså like verdier, er et bedre og mer stabilt samfunn enn en mosaikk av parallellsamfunn med lite kontakt og sympati gruppene imellom. Min egen erfaring fra ulike deler av verden, er at svært heterogene samfunn også er ustabile og sårbare for å havne i konflikt.
Totalitær islam kan ikke få frie tøyler
At «tvang» kan bli nødvendig når det gjelder noen symboler i det offentlige rom, kan nok være. I hovedsak fordi islam er en politisk ideologi med totalitære tilbøyeligheter. Men forbud mot islamske symboler i offentligheten, er da også virkemidler som sekulære ledere i muslimske land selv har innført tidligere, uten at det har hatt noe med rasisme å gjøre. Det skyldes simpelthen er realistisk forståelse av hva islam kan føre til.
Ismail A. Hussein viser hvor utvannet rasismebegrepet har blitt, og han trekker forhastede slutninger basert på en historie som Norge har lagt bak seg for godt. Beklageligvis er han ikke alene blant muslimsk ungdom og unge voksne i å misforstå det samfunnet de i større grad burde bli en del av. Tvert imot er denne typen forhastede slutninger ganske utbredt, noe den massive hetsen mot Shurika Hansen i en del av de muslimske innvandrermiljøene viser.
Ismail A. Hussein og andre med ham som lar rasismebeskyldningene falle en smule for løst om etniske nordmenn og som hetser de innvandrerne som faktisk ønsker å integrere seg gjennom en frivillig assimilering, tråkker over en strek for anstendig oppførsel – for å si det så mildt som mulig. Det skaper motvilje hos nordmenn hvis de blir kalt et av språkets verste skjellsord bare for å snakke åpent om ulike integreringstiltak.
Vi får håpe denne typen språklige ufinheter som Hussein gir uttrykk for ikke er representativt for det som ellers foregår i AUF om dagen. For i så fall har hele samfunnet et fremtidig problem.