Det har kommet atskillige avsløringer om upassende oppførsel i norske film- og mediebransje de siste ukene. Alexander Schau hevdet at kvinner må ligge seg til film- og tv-jobber, og hos NRK Ytring gikk kjendisen Arne Berggren ut med flere fortellinger fra sitt eget liv. Og det er ikke bare menn som oppfører seg «svinaktig», skal vi tro Berggren, det gjelder kvinner også.
Det er bra at det settes fokus på negativ oppførsel, men hva forteller det oss at det kommer som en «avsløring»? I fjor høst ble det stort oppstyr rundt Donald Trumps garderobeprat til en journalist. Moral-Norge var forferdet. Men det Berggren nå sier, er jo at mange i norsk mediebransje lett kunne vanket i Trump-tårnet uten å skjemme seg ut. Og at enda flere var klare over det da de ropte som høyest om Trump.
Det syndige menneske
Seksualdrift er en del av menneskelivet. Uten den hadde vi simpelthen ikke forplantet oss. Kvinner og menn tiltrekkes hverandre, og noen ganger mot det samme kjønn. At det oppstår lyster blant folk som jobber sammen, er ikke til å unngå. Men det betyr selvsagt ikke at det ikke skal finnes grenser, og tvang, press eller ydmykelse er uansett ikke greit.
Men det er en annen refleksjon disse «avsløringene» påkaller, og det handler om avstanden mellom liv og lære, mellom teori og praksis. For det disse historiene viser, er hvordan drifter og instinkter ved mennesket er en del av selv den mest kultiverte sivilisasjon. Og det er ikke bare omkring seksualitet og drifter at medieeliten later som om verden er annerledes enn den faktisk er. Det gjelder også andre av de naturlige tilbøyelighetene våre. Vi kan både elske og hate, være trygge og vise frykt.
Vi må slutte å late som
Noen ganger virker det som om enkelte oppriktig tror at det ikke finnes noen «menneskenatur». Altså at vår naturlige utgangsposisjon er en aseksuell, uendelig tolerant og interesseløs skapning. Men stor sett viser vel svaret seg å være at folk enten hykler eller bedrar seg selv så grundig at det fremstår som hykleri.
Og det er nettopp dette hykleriet som folk har gått lei. Folk føler seg trykket inn i en boks som er helt steril. Der det ikke er forskjeller, diskriminering eller «liv». De er trøtte av privilegerte mennesker som i trygge jobber forteller andre hvor intolerante og «grumsete» de er – «deplorables» som Hillary Clinton kalte dem – også når de selv ikke har rent mel i posen.
Etablissementet driver jo på slik selv! De favoriserer noen og diskriminerer andre. De snakker pent om noen og stygt om andre. Krangler og konflikt er dessverre allestedsnærværende i store organisasjoner, ja selv i små. Folk driver renkespill, baksnakking, utfrysing, mobbing, smisking, fraksjonsvirksomhet, presser hverandre for sex, skjeller hverandre ut osv. osv. Å ha med mennesker å gjøre, kan være en prøvelse. Alt dette vet vi godt, alle som har levd en stund. Slik er det å leve i et samfunn.
Så hvorfor later så mange da som om dette samfunn skulle bli en harmoni? At vi kunne kaste kvinner og menn, troende og ateister, svarte og hvite inn i en stor gryte uten at det ble «situasjoner» ut av det? Det er en forunderlig tilstand vi har havnet i. Vi kan undertrykke våre «drifter» som best vi kan, men konfliktpotensialet ligger der konstant, og fra tid til annen bryter det også ut.
Våre samfunnsidealer for kjønnsnøytralitet, likestilling og multikultur legger til grunn en mennesketype som ikke finnes. Det fungerer bare som en utopi. For et menneske som ikke lenger er et «dyr», men som bare er flat og uinteressert.
Men i påvente av at et slikt «kunstig menneske» skal oppstå, later noen av oss som. Spesielt de som er i mediene og som sitter på toppen. De later som de er noe annet enn de er.
Nå, for en stakket stund med #metoo, har masken falt. De hekter nok masken på seg igjen ganske snart. Vi har å gjøre med falskhet og forstillelse, og det er ikke bra. Det er greit å ha det i mente når vi også skal ta tak i disse trakasseringene. Overgrep er en ting, men den mer uskyldige flørtingen bør vi kanskje ikke ønske til livs om det i det hele tatt skal finnes energi i oss.
Selvinnsikt er det de trenger i mediene. Og et kjempestort speil i inngangspartiet til alle norske redaksjoner, for selvransakelsens skyld.