Bak tåketeppet som spres om ny kald krig og russerne som krigstrussel, ligger strategiske realiteter som ikke er oppløftende for freden i Norden. Norge synes i ferd med å omgjøres til en hovedpillar i NATOs påtenkte angrepsstrategi mot russerne. Med amerikanske US Marines fast stasjonert her i landet, og den offensive jagerbomber F-35 snart på plass i nord, får vi Nord-Europas største kampflybase med formidabel angrepskapasitet østover. Det skjer mens allierte ubåter er i ferd med å gjøre siste rest av norsk basefri alliansepolitikk til glemt historie. Men hva hindrer at dagens norske politikere ser spillet de lar Norge vikles inn i, særlig når de ikke vil gi og prioritere vår nasjon med det sjølstendige forsvar landet skulle hatt uavhengig av NATO?
Strategisk utsatt
Det var et NATO i bakhånd som forebyggende ryggstøtte, og som sistehjelps instans, at vi meldte oss inn i 1949. Og ikke et NATO som lener seg fram og vil hevde utvidet vestlig imperialisme, som har bidratt til en akselerert krigsdrivende utvikling hittil i dette årtusen. Vår geografiske plassering og utstrekning på toppen av Europa egner seg særlig godt som strategisk springbrett, som ga oss 2. verdenskrig i fanget med tysk okkupasjon i 1940.
Allerede Napoleon forsto det samme, og sørget i 1804 for å sende en batavisk kaperflåte til Bergen med franske grenaderkompanier om bord, med mål å sjøsette dem i Lerwick på Shetland som okkupanter for å utfordre britene. Visst er Russland en stormakt med militær kapasitet, men uten territoriale ambisjoner da folketallet lenge har vært krympende på et for stort landområde, med utfordringer i randsonen i sør med 15 millioner muslimer i radikal gjæring.
Demografiske endringers sikkerhetspolitiske betydning
Problemet som politikerne ikke vil se er at Norden under fremmedkulturell innvandring og intern motsetningsfylt flerkultur taper egenart og identitet, som gradvis svekker evnen til å opptre samlet for nasjonalt forsvar og innen et nordisk fellesskap. Denne negative utvikling i Nordens identitet og samhold legger løpet for en mulig historisk nedtur, som kan bli tragisk for 25 millioner i det som var verdens fredeligste hjørne i generasjoner, helt fra 1814 uten krig mellom naboer. Det kan bli et forløp som utfordrer vår eksistens som folk og sivilisasjon, med demokrati og frihet som en kostelig arv vi kan komme til å miste av politisk uforstand, om ingen har vett til å ta rev i seilene i tide.
Derved trues også grensene som lå fast siden 1660, med etter hvert sterk politisk og territorial enhet, av samme historieløse politikerkaste. Vi må tilbake til middelalderen for å finne maken til.
At Norge i dag er ledende land i Norden økonomisk og kulturelt, har de ikke engang lagt merke til, ennå. Det skulle tilsi at vi oppebar kompetente miljøer og politikere som lot Norge spille en sjølstendig rolle sikkerhetspolitisk i vårt verdenshjørne.
Manglende selvstendighet
Men politikerne våre har ikke en gang fått øye på nære muligheter og utfordringer under dagens globalisering, men lar seg i stedet fange av en ideologi for innordning og overstyring, slik at vi underordnes stormakter, som vil sikre sine interesser i alle hjørner av verden.
Vi kan avlese misforholdet i forsvaret vårt; ut fra hva vi erfarer ble NATO-alliansen i praksis et hinder for et virkelig nasjonalt forsvar som skulle sikre vårt egen territorium og våre rike ressurser. Men da driver man ikke krig i andre land som om vi ennå var soldater under det danske eneveldet, da våre elitesoldater var kjent som de beste. Mens våre 14 krigsbrigader fra 80-tallet er redusert til om lag bare en halv her hjemme. Og hva om vi heller hevdet våre interesser i nordområder i tråd med 1000-årige tradisjoner, når vi for første gang har økonomi til formålet?
Flere soldatstøvler bør settes på bakken her i Norge i urotider, helst bare norske, og i virkelige kampbrigader, aldri utenlandske såler før det er påkrevd. Det ville vært i tråd med snart 70 års basefri alliansepolitikk, som nå endres uten politisk debatt, tross for at det medfører større fare for at Norge blir trukket inn i atomkrig mellom stormakter. For nå gis de sjansen til å agere på vårt territorium i forkant, ikke bare som hjelpeinstans når det kreves, og den forskjellen er ikke liten.