Hagen, Jagland og andre viderverdigheter. Det er ikke Carl I. Hagen som er problemet i diskusjonene om nytt medlem i nobelkomiteen, men den smålige kranglingen. Dette blir veldig lokalt, og det er unødvendig, pinlig og flaut – for Norge.
Ikke sjelden er det høylytt krangling om komiteens sammensetning. Forståelig nok. Disse rivningene, og også til tider kontroverser om merkelige valg av priskandidater, som helt klart har hatt vikarierende vekting for å bli tildelt den noble prisen, vil ikke ta slutt før noen drister seg til å ta et radikalt grep og etablerer en helt annen sammensetning av komiteen.
Sist vi hadde en relevant akademiker og ikke-politiker som komitémedlem var da Ole Danbolt Mjøs ledet komiteen fra 2003 til 2008. Før det var Francis Sejersted leder (1991-1999). Det har også vært andre, men historisk har et flertall av lederne har vært tidligere heltidspolitikere som er blitt valgt av, og slik for så vidt også representerer, norske politiske partier – i selveste fredspriskomiteen(!). Dette gjelder definitivt for de øvrige medlemmene i komiteen.
Nobelkomiteens leder bør og skal være norsk – også i fortsettelsen. Vi har flere utmekrede emner til vervet. Men ut over dette bør komiteen bestå av internasjonalt anerkjente eksperter – med integritet, primært innenfor statsvitenskap og nyere politisk historie. Det er imidlertid ingen åpenbar grunn til at profesjoner som menneskerettigheter og miljø / klima skal være representert. Dette er en fredspris og ikke en menneskerettighets- eller klimapris. Statsviterne og historikere kan dog likevel kåre vinnere med en tydelig innstas innenfor disse fagfeltene, men da sett fra et statsvitenskapelig og faghistorisk perspektiv – og ikke minst relatert til prisens intensjon og mål.
Kandidatene må komme fra land med tradisjonelt demokratisk styresett. Det finnes selvfølgelig utmerkede forskere og fagpersoner med integritet i land som f.eks. Russland og China osv.. Men uvissheten om en mulig statlig påvirkning vil kunne hefte ved dem – og dermed ved selve prisen, noe som jo også er begrunnelsen for ikke å ha tidligere norske politikere i komiteen.
Her er forsøksvis en liste over meriterte kandidater – alle statsvitere og / eller historikere:
- Francis Fukuyama, professor ved Stanford University, California, US.
- Klaus Goetz, professor ved Universitet i München
- Maurizio Carbone, professor ved Universitet i Glasgow
- Scott Geoffrey Gates, professor ved Universitet i Oslo
- Colin Hay, professor ved Science Po, Paris
- Robert Jervis, professor ved Columbia University, New York
Listen over kandidater er noe tilfeldig. Men hensikten er å vise at det finnes en svært høy og relevant kompetanse der ute, og at det ikke ville være vanskelig å finne særlig godt kvalifiserte komitemedlemmer. Dette ville uomtvistelig gagne prisen. Det ville løfte den til et maksimalt troverdighetsnivå. Det fortjener den. Det burde Norge sørge for å gi den.
Og så kunne vårt lille fredelig land pusle videre med sitt, selv når kontroversielle kandidater som Liu Xiaobo tildeles prisen. Da er det ikke Norge som har valgt han. Ingen følgeskader med trusler om boikott og andre politiske komplikasjoner. En åpenbar vinn-vinn-situasjon både for prisens troverdighet og for Norge som vertsnasjon. Slik kan vi fortsatt ha rollen som prisens årlige episenter – og sole oss i glansen, men helt risikofritt. Det ville vært noe.
Tviholdelse på ordningen med norske politikere som komitemedlemmer ligner litt på en tankegang som ofte er rådende i land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med. Jo da, det står noe i Alfred Nobels testamente om Det norske Stortinget. Men dette handler om å ivareta Nobels arv på den absolutt best mulig måte – i en ny tid som var uoverskuelig for Alfred Nobel da han før sin død i 1896 skrev det skjellsettende testamentet.
Det er dette som er Norges, Den norske nobelkomiteen og Stortingets egentlige plikt og ansvar. La oss håpe at de er seg sitt ansvar bevisst. Det ville glede mange, og det ville uomtvistelig styrke prisens anseelse – i stedet for å svekke den.