Valget i Østerrike viser at innvandringsskepsis er blitt politisk ortodoksi i Europa
Historien om parlamentsvalget i Østerrike i 2017, begynner i Middelhavet i 2015. Østerrike var, nest etter Sverige, det landet som tok imot flest asylsøkere under flyktningkrisen, relativt til folketall. Mange østerrikere følte at de om lag 100 000 nyankomne var blitt tvunget på dem av tyskernes beslutning om å åpne dørene. Wien var den første vestlige byen mange asylsøkende kom til på veien mot nord.
Østerrikes tilløp til Willkommenskultur ble kortlivet da folk innså hva gildet kommer til å koste. Østerrikes statistiske sentralbyrå bidro med tall og fakta. En ny altoverskyggende bruddlinje vokste frem i østerriksk politikk: Innvandring. Arbeidsledighet, kvaliteten på sosiale tjenester, lav økonomisk vekst, kriminalitet, nasjonal identitet og islam – alt ble innvandringsspørsmål.
Lenge så det ut til at Det østerrikske frihetspartiet, FPØ stod til å tjene mest på dette. FPØ har beveget seg mot sentrum – og sentrum har beveget seg mot dem – siden den politiske provokatøren Jörg Haiders dager. Det er nå mest i utlandet at FPØ stemples som høyreekstreme, i Østerrike kalles de nasjonalkonservative.
I fjor kom partiet en hårsbredd fra å vinne presidentvalget, men måtte se seg slått av den grønnliberale Alexander Van der Bellen. Seieren ble feiret for mer enn hva den var verdt blant Europas beleirede globalister. Den ble, sammen med Emmanuel Macrons seier i det franske presidentvalget, sett på som tegn på at ‘bølgen av populisme’ hadde mistet kraft. Dette på tross av at FPØ var landets klart største parti med rundt 34 prosents oppslutning i målingene.
På mindre enn et år har kristendemokratene som lå med brukket rygg på rundt 20 prosent på meningsmålingene opplevd raskt stigende popularitet, kronet med 31.5% av stemmene i valget den 15 oktober. FPØ fikk 26 prosent, mens sosialdemokratene fikk 26,9 posent. Ikke bare har kristendemokratene stjålet riktig mange av FPØs velgere, de har også gjort høyresiden større, tilsynelatende på bekostning av innvandringsliberale De grønne, som gjorde et katastrofevalg.
Det er mange forklaringer på denne omveltningen, men de har alle en ting til felles: Sebastian Kurz. Han brukte posten som landets utenriksminister som springbrett til ledervervet i partiet. Med en blanding av urban hipster-stil, bramfri konservativisme og ved å kopiere FPØs innvandringspolitikk, utviklet han en politisk merkevare som viste seg populær eller populistisk, avhengig av perspektiv.
Det har vært mange lærde forsøk på å definere høyrepopulismen. Den mye siterte Jan-Werner Müller hevder i boken Hva er populisme? (2016), at populister mener at de alene taler i folkets navn og at deres politiske motstandere er illegitime. Med drepende saklighet påpekte professor Øyvind Østerud at Müllers definisjon også rammer etablissementets anti-populisme.
Det er trolig riktigere å si at det som forener partier som kalles populister, er at de ønsker en strengere innvandrings og integreringspolitikk. Det er verdt å merke seg at Angela Merkel mottok det østerrikske valgresultatet med gratulasjoner og uten løftet pekefinger. Valget i Østerrike viser at høyrepopulisme er blitt politisk allemannseie.
Tradisjonelt har valg i lille Østerrike med sitt forsteinede to-partisystem hatt liten relevans for andre europeiske land. Denne gangen er det annerledes. Som Wolfgang Hansson konkluderte i svenske Aftonbladet: «Ingen parti kan lengre komme til makten uten å utlove en kraftig innstramming av innvandreres muligheter til å komme til Europa og deres tilgang til velferdsstaten.»
Dette bekreftes, i noen grad, av Arbeiderpartiets valgnederlag i september. Partiet lovet strengere og mildere innvandringspolitikk på samme tid. De sa ja til innvandringskritikk, men nei til dem som ytret den – og de tapte et valg de lå an til å vinne. Ap syn på innvandring kan minne om de siste neandertalerne, som levde på Gibraltar, så nær det Afrika som de kom fra, men ikke maktet å vende tilbake til, fordi de ikke evnet å bygge en båt.
Valget i Østerrike forvansker EUs forsøk på en ny, felles asylpolitikk. EU-kommisjonens utkast har så langt har så langt høstet 1000 endringsforslag. Det har kommet om lag 75 000 migranter over Middelhavet så langt i år. EU påpeker at dette er færre enn før, Østerrike mener at det er for mange. Uten en EU-løsning vil stater konkurrere i å gjøre seg uattraktive for asylinnvandrere. Dette kan føre til at asylinstituttet opphører i sin nåværende form.
Men alt dette ligger i fremtiden. På kort sikt må Sebastian Kurz måtte forhandle fram en koalisjonsregjering. Det er nå sannsynlig, men ikke sikkert, at Kurz vil danne regjering med FPØ. I Østerrike, som i Danmark, har sosialdemokratene gitt avkall på sin avsmak for den nye høyresiden og erklært seg villige til å snakke regjering. Også denne kombinasjonen vil ha flertall, selv om mye tyder på FPØ vil foretrekke Kurz.