German Chancellor Angela Merkel looks out from her car window as she arrives for an EU summit in Brussels on Thursday, Oct. 19, 2017. British Prime Minister Theresa May headed to a European Union summit Thursday with a pledge to treat EU residents well once Britain leaves the bloc. (AP Photo/Olivier Matthys)

Siden finanskrisen har Tyskland vært den ubestridte lederen av EU. Frankrikes innflytelse har sakte men sikkert svunnet hen, mens Brexit-avstemmingen og USAs gradvise tilbaketrekning fra Europa gjør at Tyskland ikke har hatt mer relativ innflytelse på kontinentet enn siden krigen. Landet har tatt en ledende rolle i alle EUs siste politiske kriser – fra greske økonomiske redningspakker, til russisk ekspansjon i Øst-Europa og migrasjonsproblemstillingen. Tyskland har derimot fått stor kritikk fra flere hold for sin håndtering av sakene – spesielt den kontroversielle ”åpen dør”-politikken som Merkel førte da flykningskrisen pågikk som verst.

Spanias tidligere utenriksminister, Ana Palacio, mener nå at Tyskland ikke har vært i stand til å effektivt lede EU fremover i løpet av de siste 18 månedene grunnet stort fokus på innenrikspolitiske problemstillinger knyttet til valget i september. Håpet blant Europas elite og beslutningstagere var at Merkel skulle sikre et sterkt politisk fjerde mandat i etterkant av valget, slik at hun ville ha mye politisk kapital i ryggen for å effektivt kunne ta tak i de reformene EU så sårt trenger –  resultatet er blitt det motsatte.

De tyske koalisjonssamtalene har nå brutt sammen, og Merkel virker mer handlingslammet enn noensinne: ”Tanken var at så fort Merkel hadde sikret sitt fjerde mandat, kunne hun endelig rulle opp ermene og presse gjennom de institusjonelle reformene som EU så sårt trenger. Men to måneder etter valget venter Europa fortsatt,” argumenterer Palacio, og fortsetter: ”EU står nå overfor muligheten til å forbli i venterommet til politisk reform [på ubestemt tid] – et utfall som blokken ikke har råd til.”

Selv om Merkel potensielt har en sterk pro-EU og reformvennlig partner i Macrons Frankrike, er ikke Macron og Frankrike sterke nok til å fremme en dristig ny visjon for Europa alene. Tyskland forblir den europeiske unionens uunnværlige partner. Palacio konkluderer derfor med at ”EU er ingenting uten Tyskland. Det er derfor Europa ikke har råd til å bare vente, og håpe at Tyskland plutselig vil bestemme seg for å gjenoppta ledelsen. I stedet må den takle det tyske spørsmålet rett på, akkurat som det gjorde etter andre verdenskrig, med å jobbe aktivt for å forankre landet i det europeiske prosjektet.”

Hvordan dette eventuelt skal gjøres, sier Palacio ingenting om – unionen fortsetter å snuble inn i fremtiden.

 

Les mer:

Project Syndicate. The Danger of a Post-German Europe, 20. november 2017.