NRK sendte i forrige uke en dokumentar fra Tøyen. De har fulgt noen ungdommer i alderen 13-18 år. Alle er gutter og har innvandrerbakgrunn.
Ungdomskriminaliteten har økt de siste årene, på tross av «områdesatsingen» som kommunen har gjennomført. 12-13 åringer selger narkotika, noe de ikke gjorde for et par år siden, blir vi fortalt av ungdomsarbeideren Mohammed Fariss, som virker å vite hva han snakker om.
Tonen mellom guttene er røff og macho. En av dem sier man må være frekk og smart for å klare seg. Fariss sier de er flinke på skolen, men at det er mye aggresjon blant dem. Ungdommene sier selv at det er farlig ute på Tøyen. Flere har voldsdommer eller har selv blitt knivstukket. Det de refererer til som «gangsterne», blir sett opp til fordi de har penger, mens de andre – de lovlydige – er fattige.
Selvmotsigelsene hagler i dokumentaren. På den ene siden bekrefter ungdommene at kriminaliteten er utbredt, i neste setning hevder de å være utsatt for urettmessige kontroller av politiet på grunn av «hudfarge». I en scene oppfører noen av dem seg utfordrende mot politiet. Man får nesten inntrykk av en form for jevnbyrdighet og at de måler styrke med lovens voktere.
NRK henvender seg til politiet med spørsmål om urettmessige kontroller og får et beklagende svar tilbake. “Vi har fokus på at personkontroller skal utføres korrekt,” heter det.
Det stemmer nok. For etter det Resett kjenner til er det flere polititjenestemenn som mener at etaten er oversensitiv overfor kritikk om rasisme. Det er en fryktkultur som preger hverdagen. Resultatet er at de kriminelle er mindre utsatt for stikkprøver og aktiv oppsøking enn de burde. Politiet hensettes i passivitet og manisk dokumentering av alt de foretar seg. Det er ikke lenger tid til operativ og oppsøkende virksomhet. Mer og mer dreier seg om å pynte på statistikken og mindre og mindre om kriminalitetsbekjempelse.
De siste tiårene har postmodernistiske samfunnsforskere fått stadig mer innflytelse over justissektoren. I strategisk stab i Oslo politidistrikt sitter det fem kvinner med en slik bakgrunn. Liv Finstad var en del av Bevæpningsutvalget. Nina Skarpnes er leder for Politihøyskolen. For flere av disse «premissleverandørene» er det politiet selv som er problemet. Det anses å være rasisme og overdreven maktbruk og straff som forårsaker innvandrernes kriminelle «reaksjon». Det er de samme kreftene som med stor iver har presset på for å opprette egne enheter for å bekjempe hatkriminalitet (hos hvite).
Men er det virkelig rett diagnose? Kan det være stikk motsatt? Altså at samfunnet og staten ikke viser bestemthet og handlekraft nok?
I noen av de utenlandske, tilflyttede miljøene har man liten eller ingen lojalitet til staten og Norge. Naturlig nok må slikt opparbeides over tid, kanskje generasjoner. Det er ingen skam forbundet med å lure til seg trygd, svindle og være en gangster. Noen kommer fra en klan- og machokultur hvor man får respekt gjennom trusler og vold, fordi man da viser at «oss kan man ikke kødde med». Det sier kilder i politiet selv.
Men den velmenende, norske innstillingen vi hittil har prøvd er å anklage oss selv for ikke å være snille og sjenerøse nok. Politiet er rasister. De andre er ofre og deres aggresjon er rettmessig.
Offermentalitet
Men tilnærmingen de «forståelsesfulle» utviser er forfeilet. De fleste av innvandrerne på Tøyen har ingen moralsk grunn til å være sinte på Norge. Tvert imot. De har kommet hit frivillig, og mottar millioner i trygd og bostøtte som norske skattebetalere finansierer. De aller fleste av dem er trygge nok i sine hjemland til at de reiser tilbake i ferier og på besøk. De er altså ikke forfulgte. Hamse, en 18-åring med somalisk opphav, bekrefter foran kamera at han har vært på besøk i Somalia.
Likevel har de utviklet en offermentalitet. De forklarer sin egen aggressivitet med all “dritten” de hører om Tøyen fra “sossene”. Alle som har studert historie vet at offermentalitet er en sikker oppskrift på å legitimere vold. Fordi man gjenoppretter balansen for en opprinnelig urett. Slik tenkte nazistene om jødene, og serberne om muslimene på Balkan, slik tenkte også hutuene om tutsiene i Rwanda. Ved å betrakte seg selv som et offer, rettferdiggjør man sin aggresjon under dekke av at det er «hevn».
I Norge legitimerer vi nå volden mot egen befolkning og krimininaliteten mot velferdsstaten ved å fyre opp under offermentaliteten blant innvandrere, som er gitt opphold, boliger, trygd, utdannelse, verdens beste helsetilbud etc. Det er helt unødvendig, og både urettferdig, destruktivt og farlig.
Men det velger NRK å se bort ifra. Brennpunkt-redaksjonen avslutter dokumentaren med å vise at Tøyenløftet ikke har ført til noe vesentlig «fritidstilbud» til de mellom 16-23 år. Storsamfunnet lar dem gå for lut og kaldt vann. Ikke rart de er kriminelle og sinte, med andre ord. Reporteren stiller denne anklagen mot SV-ordfører Marianne Borgen, som innrømmer at de nok her har feilet. Det må gjøres mer. Penger, ressurser, omsorg. For de kriminelle, gjengene, klanene.
Det er slik den norske modellen er, i likhet med den svenske. Med godhet skal ondskap møtes. Blir du slått, så vend det annet kinn til. Det er også budskapet vi sender til politiet. I vårt naboland er politiet i ferd med å gi opp. Folk orker ikke å jobbe der lenger. Det er farlig og ydmykende. Vi er på vei dit i Norge også. Statens voldsmonopol blir utfordret takket være den naive ideologien som strømmer ut av akademia og inn i norske hoder og sinn.
Vi har glemt hva som er grunnlaget for det frie, liberale samfunn: nemlig voldsmonopolet. Og det må håndheves med makt. Snart kan det være for sent.