Red rose lays on a marble stone engraved with the names victims of the 1995 Srebrenica massacre. REUTERS/ Danilo Krstanovic (BOSNIA AND HERZEGOVINA

Den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladic er dømt til livsvarig fengsel av FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Hovedanklagen gjaldt folkemord mot om lag 8000 gutter og menn i juli 1995 i det som er kjent som «Srebrenica-massakren». Srebrenica ligger øst i Bosnia, og ble liggende som en isolert enklave hvor den bosnjakiske befolkningen i området samlet seg i 1992 da den etniske rensningen begynte.

Bosnia var en republikk i Jugoslavia, som betyr «sørslavernes land». Men blant disse sørslaverne fantes det ytterligere inndelinger i det som vekselsvis har blitt kalt folkegrupper, etniske grupper, religiøse samfunn eller nasjoner. Slovenere, kroater, serbere, montenegrinere, muslimer (bosnjaker) og makedonere var de største av disse. Andre folkeslag i Jugoslavia, som albanerne, regnes ikke som slavere.

På 1800-tallet var det noen intellektuelle som drømte som å opprette et stort land for alle sørslavere. For inntil da hadde dette området, som gjerne kalles Vest-Balkan, vært delt mellom det Ottomanske og det Habsburgske riket. Mens disse eksterne maktene styrte, var det en rimelig grad av fred og ro de ulike folkegruppene imellom, men når de skulle styre seg selv, oppsto det uenigheter – ja, konflikt.

Quislinger og partisaner

Under andre verdenskrig allierte noen seg med tyske og italienske okkupasjonsmakter, mens andre drev motstandskamp. Kroater og muslimer drepte serbere og vise versa. Etter krigen gjennomførte seierherrene noen umiddelbare utrenskninger av de som hadde samarbeidet med tyskerne, og deretter ble uenigheter og splittelser lagt lokk på. Sikkerhetstjenesten fulgte spesielt godt med på det som skjedde i de religiøse institusjonene. For det som skilte den ene folkegruppen fra den andre, var i hovedsak religion. Serberne var ortodokse, kroatene og slovenerne var katolikker, og bosnjakene var muslimer.

Borgerkrigene som brøt ut i Jugoslavia fra 1991 kan ikke forstås uten dette historiske bakteppet. Selv om den sosialistiske føderasjonen under ledelse av Josip Broz (Tito) slo ned på all separatistvirksomhet og forsøkte å sekularisere landet mest mulig og skape en sterkere jugoslavisk identitet, lyktes det ikke helt. Den historiske kontinuiteten og den sosialiseringen som skjedde i familiene, var for sterk til å bli utradert av statens forsøk på å omskrive historien og fokusere på det som var felles. For serberne var det en underliggende mistro til områdets muslimer, for de var ansett som etterkommere etter folk som hadde «løpt fiendens ærend», det vil si at de hadde konvertert til islam når de ottomanske erobrerne kom fra 1300-tallet og frem.

Stor-Serbia eller oppdeling

Serberne var den største folkegruppen i Jugoslavia. Dersom føderasjonen hadde bestått, ville de også ha vært sterke i det stemmeseddeldemokratiet som lå i støpeskjeen. Men ikke alle republikkene ville være med i det de mente ville bli et «Stor-Serbia». Slovenia var den første til å ønske løsrivelse, og det gikk nokså smertefritt – ikke minst fordi mer enn 90 % av befolkningen var slovenere. For Kroatia ble det vanskeligere, for der bodde det en betydelig andel serbere. Det brøt ut krig, og serberne i Kroatia kjempet frem sitt eget territorium, som de klarte å holde til 1995. Da ble de drevet ut med makt av de kroatiske styrkene.

Til Bosnia kom krigen i 1992. Bosnia var som et Jugoslavia i miniatyr. Bosnjakene utgjorde 43 % av befolkningen, serberne 34 % og kroatene 17 %. I en folkeavstemning som serberne i landet boikottet, ble det vedtatt å løsrive seg fra Jugoslavia. Bosnisk-serbiske ledere erklærte samtidig opprettelsen av en egen serbisk republikk, løsrevet fra Bosnia. Men for å oppnå dette, måtte de fordrive en stor mengde ikke-serbiske innbyggere fra de områdene som de anså som rettmessige sine – serbiske. Srebrenica ble liggende innenfor de territoriene serberne erklærte som sine.

Det var stygge scener, massakrer, voldtekter og opprettelse av konsentrasjonsleirer hos alle de tre etniske hovedgruppene i det som ble en treveis krig, dels serbere mot bosnjaker og kroater, og dels kroater mot bosnjaker. For også kroatene ville etter hvert løsrive seg. Men serberne var de militært sterkeste og utførte mest aktiv aggresjon.

I de tre årene fra 1992 til sommeren 1995 hadde det foregått mye krigføring rundt Srebrenica-enklaven. De bosnjakiske militære styrkene drev også raid ut av enklaven og inn mot serbiske landsbyer. Fiendskapet hadde økt. For mange utenforstående fremsto fremrykningen og den regelrette massakren og massehenrettelsen som serbiske hærstyrker og politienheter gjennomførte mot de muslimske mennene i juli 1995 som en form for «galskap». Det var uforståelig at slikt kunne skje i Europa. Men lokalt var man nok mye mer forutseende. De muslimske mennene satte til fots på en 100 km marsj gjennom skogen for å komme seg til områder kontrollert av egne styrker da det militære forsvaret av enklaven viste seg nytteløs. Det kunne ikke falle dem inn å overgi seg. De hadde nok en anelse om hvilken skjebne som ventet dem.

Hatet som alltid ulmer

Og det sier litt om hvordan hat kan oppstå mellom grupper av mennesker. For alle disse menneskene i Bosnia og alle de som var innblandet i Srebrenica – både de som slaktet og de som var ofre – snakket det samme språket, så helt like ut (genetisk er de ikke til å skille fra hverandre), kledte seg stort sett likt og var på den tiden også svært lite religiøse. Religionen var i hovedsak en identitetsmarkør, en del av kulturell utfoldelse. Men likevel var de hverandres «de andre». Og avhengig av hvilken del av historien de selektivt valgte å fokusere på, kunne de finne tilfeller hvor deres gruppe hadde vært offeret. Og nettopp som offer, var man i sin rett til å ta hevn.

Jugoslavia var for utenforstående et felles land og ett folk. Og graden av giftemål over de etniske skillene var til dels stor, spesielt i byene. Men man smeltet på ingen måte sammen. De separate identitetene oppsto i løpet av historiske prosesser som gikk helt tilbake til Romerrikets deling i en vestre og østre del, og deretter kom den muslimske og tyrkiske faktor inn. Og de identitetene som satte sine avtrykk på disse sørslaverne vedvarte generasjon etter generasjon i hundrevis av år. I 1992 eksploderte det, og det mest systematiske og kalkulerte forsøket på å utslette en brysom «nabo» kom i juli 1995 – under ledelse av Ratko Mladic.

Den sommeren var jeg en ung løytnant i det norske forsvaret, som etter endte siviløkonomstudier ved NHH hadde reist til i Bosnia som den norske kontingentsjefens assistent. Fjorten dager etter jeg ankom, kom de første kvinnene og barna fra Srebrenica med buss til leiren vår i Tuzla, som lå nettopp disse hundre kilometerne lengre nord. Det kom aldri noen menn etter dem. Mennene ble henrettet.

Den erfaringen ble en skjellsettende opplevelse, som nok har preget mitt syn på menneskenaturen og hvilken tynn ferniss sivilisasjon og moral kan være. Jeg har bodd i og fulgt Bosnia jevnlig helt siden 1995 og frem til nå, og det er knapt noen tegn til forsoning der fortsatt.

Som en serber en gang sa til meg, lenge etter at krigen var over: «Du vet det, at vi liker egentlig ikke hverandre.»

Det er blant annet min egen erfaring i Bosnia som gjør at jeg advarer mot for stor optimisme rundt fremtiden til det multietniske, multireligiøse, multinasjonale, multikulturelle Norge. Det har gått galt mange ganger i historien før. Men kanskje er det noe(n) i kulturen vår som stadig forventer seg et «mirakel». Og at det er nettopp vi som skal oppleve det: den multikulturelle harmoni, hvor fiendskapen menneskene i mellom endelig tar slutt.

Det høres helt «fantastisk» ut.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]