Kjærlighet har kontrast i hat. Fargen hvit har sort som sin skarpeste kontrast. Kontraster hjelper oss å navigere på livets landevei, ved få frem forskjeller, om våre valg i stort og i smått. Erna Solberg strever som mange med å forklare oss menneskeverdet. Hun underkjenner religion ved i stedet å snakke om kunnskap og mangfold, at førstnevnte gir varme i stedet for hat, og at mangfold gir berikelse. Dette er udokumentert vås fra henne og/eller hennes taleskriver, som fremført under markeringen nylig av Krystallnatten, 9. November.
Som statsminister og navigatør for stats-skuten må vi ønske henne lykke til og håpe hun setter både seil og Norge først, og vår gamle kultur fremst. Ikke at hun konformt i sin iver etter popularitet gjør som Jonas Gahr Støre og Ap – som sier at alle skal med – implisitt, ned med skipet, synkende under vekten. Ved å gi landet fra oss til fremmede.
På Document spør Kjell Skartveit om «Hvorfor skal økt kunnskap gi raushet og varme? En slik holdning forutsetter at alle religioner og virkelighetsoppfatninger har samme mål. Det er en positiv humanisme som har antatt religiøse former. Erna Solberg kan med sin tro på mangfoldet ikke si at det finnes religioner der ute som utfordrer vårt syn på mennesket, som oppfordrer til ødeleggelse og hat. Påstanden om at kunnskap leder til varme, er umulig å forstå uten at en inntar en dyp irrasjonell, og ukristelig, tilnærming til temaet. For Erna Solberg har gitt oss fasiten før vi har fått undersøke faktum, og det gjør bare den som mener at troen er hevet over fornuften. Hennes sekulære rasjonalitet er derfor grunnlagt på en annen enn den kristne. Den er ikke mindre teologisk, bare annerledes, hvilket fører til at den blir som en ny ideologi».
Og Skartveit avsluttet slik: «Det er bra at Erna Solberg vil bekjempe antisemittismen, men hun vil aldri klare å gjøre det på en effektiv måte før hun erkjenner at ikke alle deler hennes syn på mennesket. Mennesket trives nemlig ikke i multikulturalismen etiske anarki, det har sitt utspring i en åndelig åpenbaring vi kun finner i den jødisk-kristne kultur, en kulturarv også Erna Solberg er del av, om hun vil det eller ikke».
Man skulle trodd Erna Solberg ville hentet inspirasjonen til en Krystallnatt-tale fra den jødisk-kristne tradisjonen og vist hvor menneskeverdet har sitt vestlige utgangspunkt, men nei. Altså, var hennes en politisk appell som like gjerne kunne kommet fra Støre. Det innbyr dessverre knapt til tillit med hensyn til innvandringsutfordringene landet nå står overfor.
Men, få dager senere talte hun til sentralstyret i Høyre; «at vi må være åpne om samfunnets problemer, være villige til å ta upopulære avgjørelser og gjøre krevende valg». Vel, det blir i så fall noe helt nytt og særs kjærkomment. Men jeg tror det ikke før jeg ser det.
Dog, det viktigste statsministeren gjorde var å erkjenne en tillitskrise mellom velgere og politikere over store deler av Europa. Ikke rart, når den europeiske sivilisasjonen er alvorlig truet av islam, og landenes politikere og EU-byråkrater rygger hjelpeløst, mer opptatt av egen makt og karriere, enn å lede oss.
Snakk om kontrast da – til Donald Trump i USA – som tør utfordre islam og som snakker et språk menigmann forstår, som utfordrer venstresidens utopi. Men media gjør sitt ytterste for å fremstille ham og hans oppnådde resultater så stygt og så sjofelt som overhodet mulig, en hets som synliggjør hvor råtten politikkens verden er. Om ikke annet, for sistnevnte, en viktig avklaring, bør vi takke Trump. Som til tross for sine menneskelige svakheter sloss for sitt land, noe det i Europa er lite å se til. Bli derfor ikke forbauset om han bli gjenvalgt til en ny presidentperiode. Han erfarer høyere popularitet enn europeiske statsledere som tyske Merkel, franske Macron eller britiske May som alle synes på feil side av historien. Noe som grovt underslås av norsk media.
Kanskje dette har noe med at Trump er ærlig når han kritiserer pressen og impotente makthaver som konformt og feigt opererer på autopilot, eller som argumenterer direkte uærlig. Noe også Erna Solberg erkjenner, at det har utviklet seg en tillitskrise mellom velgerne og politikerne. Som synes å leve i to helt forskjellige verdener. Avstanden mellom alminnelige folk og dem med makt har økt, ikke minst i de land som sorterer under de udemokratiske topp-byråkratene i EU, til de grader fjernt fra fotfolket som strever, og som kjemper for fedrelandet, vår kultur og for vår fremtid.