PÅ MIN GRAVSTEN skal det stå:
«Dette var jeg ikke med på! men advarte imot.» Og hvorfor? Det vil komme en harme, og et sinne i framtidens generasjoner, som vil stille sine forfedre til ansvar .
Kan man bruke det elegante begrepet «kognitiv dissonans», konflikten mellom to faktameninger i flyktningedabatten?
1. Ja, vi må ta imot mange for å hjelpe.
2. Nei, vi kan ikke ta imot så mange.
Ja, kanskje oppstår det som en dissonans hos noen, mer som i et dilemma hos andre. Men det ser vel mer ut som det er to ulike grupper som innehar de to ulike meningene, ytterpunktene.
Ja, selvsagt bør vi hjelpe, men MÅ vi gi bort hele berget, flagget, landet og demokratiet?
Javel, vi må vel det da. Det er noen i et land der, eller på en viktig plass, hvor det er veldig mange strenge og kloke mennesker som har skrevet ned «menneskerettigheter» og andre viktige ting. Det er konger og justittiariusser og døde presidenter og Kofi Annan og andre slike som VET akkurat dette.
Men altså, vi trenger ikke å vite mer enn det, ikke spør så mye om det nå! Bare bruk ordet «menneskerettigheter» når du argumenterer, da er du på den sikre sida. Nei, ikke spør! Ikke tvil på slike ting gutt! Disse har tenkt for oss.
Men for all del, og all ære til Montesquieu, «oppfinneren» av menneskerettighetene. Vi har altså den ene erketypen som mener at disse rettighetene trumfer alt, uansett. Alle nasjonale lover og eiendomsrett.
Og hvordan tilkjennegir de sitt blinde engasjement, og sitt overeksponerende vesen, når de vil fortelle omgivelsene at de er nettopp disse vokterne av menneskerettigheter? For det må alle se, det skal ikke være tvil om hvem de er. I sitt møte på butikken, barnehagen, hvor som helst; det inkluderende smilet og anerkjennende nikket, som for å ikke la det være noen tvil:
– Nei, jeg er IKKE rasist! Og får jeg tid til å snakke med deg en dag, men ikke så mye da, for jeg er veldig travelt opptatt må dere vel forstå, så skal jeg med babystemme advare dere mot Frp`ere! De er slemme, skal jeg si dere (hvisker litt lavmælt ): Ikke stem på dem du. De er rasister de! Så smiler vi så søtt! Velkommen til Norge.
Den gode følelsen etter å ha konsumert denne rollen som «vokter» vokser som et barn i deres mager:
– Før var jeg bare ei sur kjerring, og nå føler jeg at jeg ER noe, i en viktig kamp. Jeg vil kanskje få mange likes og smil tilbake nå, «og flere får vite at jeg er slik FOR-person, og snill og sånn, dette er hjertevarme dere. Nå er jeg midt i noe, som JEG skal slåss for, og det må jo være riktig, fordi nå får jeg uttrykke samtidig tydelig hvem jeg er IMOT, de jeg hater mest i landet. Allerede nå, gleder jeg meg til å snakke om, og dele denne «varme meg» i kommentarfeltene, man kan jo aldri si noe feil nå. «Dere er umenneskelige!», kan jeg si! Og jeg skal gjenta dette, fordi det er moralsk og riktig, og jeg slipper å tenke så mye, bare si det.
Kanskje er det mangel på fellessosiale arenaer, arrangerte møtesteder og for få institusjoner for å faktisk være sammen, hvor man kan hjelpe og å kunne vise godhet, som mangler?
Når flere og flere blir «usynlige» vil det oppstå en form for «hjelpe-ego». Og hva betyr det? Jo, at handlingene blir irrasjonelle, i sitt vesen. Hvor det blir viktigere å vise fram sin godhet, enn det å faktisk være god; gi meg noe godt å gjøre, jeg trenger ikke å vite hva eller hvorfor.
Resultatet og paradokset er blant annet at millioner vil DØ av sult . Og mange, etterhvert som vi må kutte i budsjettene, vil faktisk måtte si opp PlanFadder eller Røde Kors-abonnementet sitt.
Eller kan denne «følelsen» også være noe annet, en form for depressiv selvskading? I vår alenetid med tilhørende søken etter dette «noe», at vi «i draumen ska glida inn i ein veg vi ikkje har visst um», som Olav Hauge sier i diktet.
Synligheten, det å bli akseptert og forhøyet til noe verdifullt fra noen som ser det vi gjør og leser det vi skriver, de som applauderer. Go, go! Ola Andersen, du er god du, jeg «hjerte-liker» deg!
Det er kanskje ikke SÅ bra her heller i Norge, selv med alle pengene og velferden og alt dette. Og dessuten er det jo mange egoistiske nasjonalister, eller «Frp`ere» som noen sier, blant de framtidsfattige. De vi absolutt ikke unner noe!
Om jeg ikke fikk spyttet dem nok i ansiktet her, så skal ihvertfall barnebarna deres, som sikkert er den samma ulla, få kjenne på fattigdom!
I ren skadefryd brysker jeg meg stolt ,når de spør meg;
– Hvordan kan du bare gi dette bort ? Overlate det til noen andre, bare gi det til oss?
– Jo, fordi jeg kan, fordi jeg ikke lever om 80 år likevel, og så fikk jeg «fordelt godene», jaggu fikk jeg det ja. Disse bortskjemte, hvite, ekle folkene fortjener ikke dette. Ta fra dem landet og velferden, så skal du se! Da blir de snille igjen!
Og godt ler de, diktatorene i Afrika, disse massemorderne: – De vi ikke fikk hugget ned med machete eller har vervet til hæren, ja, dem sender vi til Europa, sånn sparer vi på sosiale utgifter, og kan dermed beholde det meste av pengene selv.
Allerede nå i statsbudsjettet ser vi kutt som følge av den enorme nye utgiftsposten til integrering, migrasjon, advokater som skal gjøre om igjen og om igjen og om igjen vedtakene, i TV-ruta selvsagt.
Og Ole Paus, William Nygård og andre rike menn, som har behov for å «vaske» sitt image, for å framstå som godheter, står og roper til vår hjertevarme, eller visstnok mangel på dette: NÅ er DET NOK!
Ja, det er vel nettopp det det er nå !
Var det slik Montesquieu tenkte om ideene rundt menneskerettigheter eller maktfordeling? At straffes og fratas landet må de, som motsetter seg «gammelsosialismens» forestilling om at det er bedre å gi bort alt, enn å leve videre og kjenne på overdådighetens skam. Ihvertfall når halvparten tilhører de som ikke fortjener det, de besudlede, hjerteløse, de kan ikke skrive norsk heller, og visstnok har lavere utdanning.
Ja, man kan få N.O.K.
(Innlegget er tidligere publisert på Per Merakleri Opinions, og er gjengitt med forfatterens tillatelse)