Nordmenn er verdens mest trygdede folkeslag – ca 30% av befolkningen mottar trygdeytelser. Dette til tross for at vi er et av landene med best helse i befolkningen.
Mange utlendinger som kommer til Norge reagerer på vårt system, og mener det gir feil incentiver. En suksessfull inder i Norge synes vi stiller alt for lite krav, og poengterer at politikken må stimulere til hardt arbeid og ikke det motsatte.
Videre, å kritisere de uføre, og antyde at de kunne jobbet om de ville, synes å være uhørt i den norske offentligheten. Uføre skal ha sympati, om de så bor i Syden og de facto har en kjøpekraft som overgår de som jobber.
Mediene presenterer gjerne de uføre som en gruppe som for alt i verden ville ha jobbet om de kunne. Men hvor sannsynlig er egentlig dette? Faktum per i dag er at kun 44% av unge mener det er forsikringssvindel å «plusse på litt». Hvilken moral har de da i forhold til å snylte på velferdssystemet?
Hele det norske trygdesystemet baserer seg på et tillit til at folk ikke utnytter systemet. Tidligere var det kanskje grunn til å mene at nordmenn var mer tillitsfulle og ærlige enn andre folkeslag, men nå? Antallet unge uføre stiger hele tiden, og dette gjelder spesielt psykiske plager, som jo er umulig å bevise.
I tillegg til at arbeidsmoralen er fallende blant unge, tar vi også inn masse flyktninger, som kan ha et helt annet syn på å snylte. Dette er ikke mediene spesielt interessert i å problematisere. Kort sagt, de ser ikke at den norske modellen ikke fungerer i det hele tatt kombinert med innvandring.
Til tross for stadige advarsler fra bl.a. OECD, tar sosialdemokratene sjansen på at lukrative trygdeordninger ikke hemmer arbeidsviljen i befolkningen.
Effekt av trygdesystemet
Trygdesystemet gir på den positive siden de aller mest stakkarslige et verdig liv, men sannsynligheten er stor for at systemet misbrukes fundamentalt. Dersom man har en vond rygg eller har psykiske problemer, hvor går terskelen for å søke om trygd fremfor å jobbe? Spesielt dersom man får det bedre økonomisk ved å ikke jobbe?
Trygd er nok noe sosialt stigmatiserende for mange av mottakerne, men er disse ulempene verre enn de økonomiske fordelene, samt fordelen av uendelig mye fritid?
Hvor blir det av sympatien for skattebetalerne, som må finansiere et system som gir incentiver for å ikke jobbe? I tillegg er de vel vitende om at de nesten ikke tjener noe på å jobbe – alt de i realiteten får igjen økonomisk for å stille på jobb hver dag, er differansen mellom nettolønn og trygd – det blir ikke mye per time for en med normal lønn. Tanken på dette kan drepe mye av gleden ved å jobbe.
I andre land rister de gjerne på hodet når de hører om det norske trygdesystemet – de skjønner knapt at noen gidder å jobbe. Tar alle disse andre landene feil?
Som skrevet andre steder, det ville alltid være folk som frivillig gir til de aller mest stakkarslige – men da ville giverne sørge for at pengene gikk til nettopp disse – og kun til dem. Enhver tar bedre vare på det som er sitt enn det som eies i fellesskap. Det statlige trygdesystemet medfører altså et massivt sløseri, samt at det gir feil incentiver til den arbeidsføre befolkningen.
Det statlige trygdesystemet bør derfor avløses av frivillige løsninger snarest mulig, før arbeidsviljen i befolkningen kollapser for alvor. Slutter folk å jobbe, får de trygdede til slutt ingenting.