Nasjonalismen vokser – selvfølgelig

Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Ordet nasjonalisme er i ferd med å få ny betydning, frakoblet frihetskjempere som la ned grunnsteinene i demokratiet, bit for bit. Denne nokså systematiske og eiendommelige forskyvningen ligger både i det språklige feltet og i en lumsk revisjon av vår historie.

Den prosessen og det fenomenet vi står overfor er knyttet til grep og knep fra retorikken og språkvitenskapens verden, som slett ikke er så lett tilgjengelig og forståelig for allmennheten. Det dreier seg etter hvert om flere kjente ord som gradvis får nytt innhold, en ny betydning –  ladet med politisk, retningsstyrt brodd. En av de mest håndgripelige eksempler er knyttet til nasjonalisme-begrepet.

I Gyldendals fremmedordbok fra 1948 finner vi følgende definisjon av ordet “nasjonalisme”: Anskueliggjørelse som sterkt betegner verdien av nasjonen og den nasjonale egenart. Som vi ser, det er ingen moralske anfektelser heftet til denne definisjonen. Men noe har skjedd de siste tiårene, der en ut fra en lettere maskert marxistisk, sosiologisk fortolkning av internasjonalismen har nasjonalismen som motpol i et startpunkt: Nasjonen, dens identiteter, verdier og grenser er nemlig fortsatt til hinder i prosessen og bevegelsen inn mot det marxistiske utopia; det klasseløse samfunnet der de forgjettede ‘arbeiderne’ som samtidig har basket og seiret seg gjennom en metafysisk prosess der fremtiden er ferdig definert i en sosialistisk doktrine.

Omsatt i praksis – under en umenneskelig elite der parti, stat, fagforeninger og media har smeltet sammen inne i et utilnærmelig byråkrati; der politisk opposisjon undertrykkes, forties, stenges ute og (om og når makten er sterk nok) elimineres. Dette er fenomen som gjenkjennes både i den internasjonale sosialismen, i den nasjonale sosialismen/nazismen/fascismen og islamismen.

Flerhodede troll i den totalitære familien

En sosialistisk variasjon kom med Hitlers nasjonalsosialisme som fant sin form i Tyskland i 1919, og som hevder den germanske rases overlegenhet, stadig som en del av et sosialistisk fundert diktatur – drapert med tyske, nasjonalistiske slagord. Vi burde alle nå ha lært hvilken helvetesmaskin dette ble, i konkurranse med Stalin.

Ettpartistaten, det sterke stat, politistaten, samling av fagforeninger og ensretting av media, hanemarsjer og voldsomme paroler. Trollet i den totalitære familien har flere hoder, og har nå blitt supplert med islamister som for tiden går i front.

Andre hoder på det totalitære trollet syns naturligvis dette er greit, fordi det hele polariserer og har som mål å bryte ned demokratiet over tid. Ut fra denne prosessen og tilstanden øker så muligheten for ytterligere rekruttering og innsalg av slitne, totalitære konsepter. Her finner kommunister, fascister, nazister og islamister hverandre i ringdansen. Det er nemlig under kaos og uro totalitære mørkemenn arbeider som best. Dersom vi ser på ekstremistiske utgrupper i dagens Europa, må disse selvsagt inkluderes i en videre analyse for å se hva og hvilke prosesser som har gitt dem grobunn. Hva hadde dette vært uten masseinnvandringen som har funnet sted? At dette trigger nasjonalistiske strømninger I utsatte nedslagsfelt, burde ikke komme som en bombe.


Publisert: nov 23, 2017 @ 7:59 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Roy Vega

Cand.philol. og samfunnsdebattant
  • forestowner

    Bare for å rette opp norsk skoles feilinformasjon: Når det gjelder folkemord leder Stalin, fulgt av Mao og med Hitler som en klar nummer tre, bare spør en historieprofessor. Det sier litt om ulykkene ideologiene har påført menneskene i det 20 århundre.og politikernes misbruk av makt

    • Victor Lima

      Korreksjon: Det kinesiske kommunistpartiet troner suverent på toppen, med langt over 60.000.000 drepte. Så kommer georgieren på en andre plass, før den stusselige østerrikeren med bart.

  • oliver

    «Det er nemlig under kaos og uro totalitære mørkemenn arbeider som best.» Det er en mer riktig observasjon enn mange tenker over. I den forbindelse er det nærliggende å spørre hva som er hensikten med med å tillate en masseinnvandring som garantert skaper kaos og uro?

    • Reidar S

      Redd du har gitt svaret selv

  • Geiseric

    Litt usikker på hva som egentlig er budskapet i denne kronikken. Det etableres en motsetning mellom totalitær og ikke-totalitær som ikke nødvendigvis er allmenngyldig, spesielt ikke i vår tid:

    «Omsatt i praksis – under en umenneskelig elite der parti, stat, fagforeninger og media har smeltet sammen inne i et utilnærmelig byråkrati; der politisk opposisjon undertrykkes, forties, stenges ute og (om og når makten er sterk nok) elimineres. Dette er fenomen som gjenkjennes både i den internasjonale sosialismen, i den nasjonale sosialismen/nazismen/fascismen og islamismen.»

    Post-demokratiske, systemiske maktkarteller uten reell opposisjon, gjenkjennes også i såkalt liberale demokratier. Så tror jeg vi har nådd et metningspunkt mht. paralleller mellom kommunisme og nasjonalsosialisme. La Bernt Hagtvet få sysle med det, så kan vi andre bruke tiden på noe mer interessant.

  • enell

    At Josef Stalin bedrev politisk propaganda når han definerte nazismen som et høyrefenomen må være avklart nå. Nazisme er et sosialistisk fenomen, målt på alle variable så nær som en.

    Nazisme har til felles med sosialisme det; autoritære, voldelige, kollektive, antiindividualisme, dogmatiske, behovet for et sterkt fiendebilde, motstand mot frie individer, krav om definisjonsmakt, antidemokratiske, antiintellektuelle, osv.

    Men nazismen hadde en knagg som kunne brukes, den nasjonalistiske.

    Vennligst les definisjonen på konservatisme, som ikke er noen egentlig isme, og vurder hver enkelt variabel. Deretter forklar hvordan nazisme kan kobles til konservative, eller høyresiden om man vil.

    https://snl.no/konservatisme

    • Stian Hansen

      Hvordan de (venstresiden) har klar dette må ha sammenheng med den pågående indoktrineringen/ manipuleringen. Det frittenkende mennesket skal holdes nede osv.

      Det er ganske utrolig når man ser på historien hvor det var nettopp det sosialistisk orienteret norske Arbeiderparti pg Senterpartiet (Bondepartiet) som var vennelig innstilt til Hitlers Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti. Ap sto med døren vidåpen og Senterpartiet leverte like greit en nazistisk statsminister.

    • Spaceman_Spiff

      Som nevnt før her, så ble f.eks John F. Kennedy mektig imponert over Nazi Tyskland, så venstresiden, i den grad demokratene er det, har det med å sverme rundt ekstreme og dødelige ideologier.

      • enell

        Ok, det var nytt for meg. Kennedy var 22 år gammel i 1939.

  • Arno Mong Daastøl

    Dette var ikke imponerende. Her finner vi en grunn idehistorisk analyse av nasjonalismen, og en ahistorisk analyse av fascismen:

    «Den nasjonale sosialismen» var en reaksjon mot den inter-nasjonale sosialismen (les: diktat(ur) fra Moskva .. etc. etc.- dvs. Lenin, og deretter Stalin). I interne anliggender var den nasjonale sosialismen mer realistisk, og mindre utopisk (f.eks. angående privat eiendomsrett).

    Men det følgende er jeg enig i:
    » … noe har skjedd de siste tiårene, der en ut fra en lettere maskert marxistisk, sosiologisk fortolkning av internasjonalismen har nasjonalismen som motpol …»

  • Psykopater er ikke glad i konkurranse fra andre psykopater.

    «Min fiendes fiende er min venn» varer bare til den felles fienden (rasjonelt, sekulært demokrati) er ryddet av veien som maktfaktor. Deretter følger «Revolusjonen spiser sine barn» før det ender i ett totalitært diktatur.
    Gå tilbake til start.

    • S. Haugen

      HA HA HA, godt oppsummert!!!!

  • wiwaro

    En gunstig virkning på nasjonen kunne med fordel utgått fra hvordan Folkeretten av 1648 ser på nasjonen og landegrenser som det primære for å skape fred i verden. Alt av de viktige internasjonale avtaler som Flyktningkonvensjonen ikke minst, utgikk fra dette som grunnkonsept, og de viktigste prinsippene i folkeretten er ennå gjenkjent mellom stormakter og krigførende land, om ikke akkurat akseptert når det passer dårlig.
    Når Norge driver krig med en kontingent i dagens Syria, uten aksept fra statsmakten som råder over territoriet, er det i åpen konflikt med folkeretten. Det er også i konflikt med norske tradisjoner, som da Karl Johan på 1800-tallet ble nektet av Stortinget å bruke den norske stridsmakt utenfor landets grenser. Dagens åpning for at Norge blir base for allierte ubåter og US marines, er i strid med 70 års basefri alliansefri forsvarspolitikk, som ikke engang vekker debatt.
    Det utgår fra at den framherskende globaliserings- og ultraliberale elite som gjennomsyrer våre partier, baserer sin tenkning på en politisk sjølovervurdering som heller i utopisk retning, og virker konflikt- og krigsskapende, der en virkelig nasjonal politikk, og særlig den som kunne motvirke terror fra folk som tar seg hit fra land vi driver krig mot på vegne av USA og NATO, virker til å konsolidere grenser og stabile forhold og derved forebygge konflikt.
    Det samtlige av dagens antinasjonale holdninger har felles, er at de underslår det viktigste, dette at det er Nasjonen som utgjør det kollektive subjekt med størst sjanse til å forsvare både sitt fellesskap og sine grenser, ved å betone indre enhet og likhet og ved å investerer i verdier og ressurser innen kjente grenser. Ilfg FN pakten skulle follkenes fellesorganisasjon bestå av slike likeartete nasjonale fellesskap som konkurrerte seg imellom om å utvikle kvalitet og egenart og ved å samarbeide om å motvirke krig og konflikt.

  • Roy siterer Gyldendals fremmedordbok fra 1948, 300 år etter at fredsslutningene i Münster og Osnabrück, hvor nasjonalstaten ble internasjonalt rettsobjekt: “nasjonalisme”: Anskueliggjørelse som sterkt betegner verdien av nasjonen og den nasjonale egenart.»

    Og der ligger et av nasjonalstatens dilemmaer. Med nasjonens egenart menes egentlig folkets rase-religiøse-kulturelle historiske fellesskap og dermed er det så godt som kun homogene nasjonalstater som har intern fred og lykkelig nasjonalt liv. I alle fall over lang tid.

    Hva skjer så om nasjonalstaten er en ikke-homogen stat? Altså hvor folkegrupper innen staten er eller oppfatter seg som så forskjellige at de ikke lenger vil leve i fred med hverandre? Holder forresten med at en av partene mener det. Da får vi det som kalles Balkaniseringskriger og etnisk rensing.

    Georgia, Ukraina(Krim og Novorossia + polske og ungarske områder), Moldavia, Spania(Baskerland), Jugoslavia, Nord-Irland og Russland (Tsjetsjenia) ble brutale og blodige affærer som ennå ikke er avsluttet.

    Problemet er at fredsslutningene i Westphalen i 1648 ikke tok inn i seg det vi kaller skilsmisse som gjør at ektepar kan gå fra hverandre uten å slakte hverandre. Det må bygges inn slik at nasjonalstatens grenser ikke er udelelige, men fleksible og foranderlige med hvordan utviklingen går. Ellers ender nasjonalstaten og nasjonalismen med å kunne bli en forbannelse. Og det har det moderne Europa som nevnt mange eksempler på.

  • Spaceman_Spiff

    Hitler blir sett på som den værste av de værste, men hvor er Stalin oppi dette? Hitler drepte millioner, men Stalin var før han og drepte flere. Begge har en viss kobling til sosialismen, men der Stalin representerte sosialismens utopi kommunismen, ble Hitler klistret for det meste uberettiget på høyresiden og målskive for all verdens demonisering (som er berettiget) samtidig som de kunne dra ned sine politiske motstandere på høyresiden med «guilt by association».

    Samtidig kan de tone ned oppmerksomheten rundt deres egen forfeilede ideologi.

    • Comrade Pootie

      I det minste ønsket Hitler sitt folk det aller beste. Problemet var hvordan det gikk utover alle andre. Stalin nøt sin tortur av eget folk og egne comrades. Han ville helt tydelig at de skulle lide og være paranoide til enhver tid. Han hadde mye mindre respekt for sovjetinnbyggere enn resten av verden.

      Begge var langt over grensen, men Stalin var verre i mine oyne.

  • Teigr

    Nasjonalisme, sosialisme, og nasjonalsosialisme er jo tre helt vesensforskjellige politiske agendaer.Nasjonalismen var grunnideen bak de europeiske nasjonalstatene som frembragte de moderne europeiske nasjonalstatene som utviklet våre moderne demokratier. Ser vi på nazismen/nasjonalsosialismen, er det vel mest rimelig å legge vekt på siste del av ordet sosialisme, når en tar i bertaktning de statsmonstre som denne frambragte i likhet med de store sosialistiske monstrene,f.eks Sovjetunionen, Mao-Kina og Kamputchea, hvor millioner på millioner av mennesker ble brutalt massakrert og utryddet. Nasjonalismen og nasjonalstatene har vel i minimal grad vært involvert i disse forbrytelsene, i motsetning til alle de statsmonstre med en eller annen form for sosialisme involvert. I denne sammenhen er det nok mest korrekt å betrakte Adolf Hitlers Nazistat som i hovedsak sosialistisk og ikke nasjonalistisk.

  • Gangerolf Vandreren

    Intet av det hadde vært mulig uten menneskets aksept og vilje til ondskap.

  • Comrade Pootie

    Nasjonalisme var på 1800-tallet en folkelig frigjøringsbevegelse mot monarkiene rundt om i Europa

    Hitler kjempet MOT nasjonalister. Najonalisme var før og rundt andre verdenskrig normen i Europa, sett bort fra Sovjet. Alle våre motstandsmenn var nasjonalister. Det var de uten blygsel fram til en gang på 70-tallet.