I Frankrike utviklet det seg fra 1960-tallet et miljø av filosofer og språkteoretikere, som primært benytter alternativ tenkning. Dette tankesettet går under betegnelser som postmodernisme, poststrukturalisme og konstruktivisme. Filosofene heter blant annet Foucault, Lacan, Derrida, Bourdieu og Latour.
Selv om de fleste av dem var menn, oppfattet de omverdenen på en måte som er mer typisk for kvinner. På samme vis som mange kvinner, la de stor vekt på språkbruk, hva språk utrettet, og hvordan mennesker og deres tankegang formes av sosiale påvirkninger. De mente at vitenskap ikke er uavhengig av det samfunnet hvor den aktuelle vitenskapen skapes. «Det finnes ikke objektiv vitenskap».
For disse er vitenskap kun en trosretning, og ikke absolutt kunnskap. Postmodernistene mener da med andre ord at vitenskapens forklaring på menneskets opprinnelse ikke er bedre enn er for eksempel Hopi-indianernes, bare annerledes.
Selv har jeg gått igjennom flere av verkene deres, hvor disse tankene har fått utvikle seg. Mitt resultat av denne granskningen har jeg sammenfattet i en bok «Humaniora – vitenskap eller varm luft.» En skulle tro at det kunne finnes bevis for at forskere er preget av den tid, og det samfunn de lever i, og at deres forskningsresultater gjenspeiler dette. Hvis det ble produsert bevis for dette, så kunne jeg absolutt ha akseptert det. Det merkelige er bare det at ingen av disse verkene er i nærheten av bevis for at disse naturvitenskapelige forskerne har vært preget av deres tid.
Blant annet kan jeg nevne Bruno Latour, som hadde som mål å senke den største av alle de franske vitenskapelige ledestjernene, nemlig Pasteur. Latour fant da frem til at begrepet «bakterie» er noe som Pasteur fant opp. Det vil si at bakterier ikke har noen selvstendig eksistens, og at de kun eksisterer som følge av en sosial prosess.
Da man studerte en gammel egyptisk mumie, og fant ut at mannen var død av tuberkulose, så protesterte Latour – tuberkulose-basillen var noe Pasteur hadde funnet opp, så faraoen kunne ikke ha dødd av tuberkulose!
Man skulle tro at ingen kunne ta en slik påstand alvorlig, men tvert imot! Akademikere i de humanistiske fag omfavnet påstandene. Latour mottok, til overmål, i en fin seremoni i Oslo i 2013, Holberg-prisen på 4,5 MNOK. Begrunnelsen at han fikk prisen, gikk blant ut på at Latour utfordret fundamentale begreper, som forskjellen mellom moderne og før-moderne, natur og samfunn, menneske og ikke-mennesker. Med andre ord; Latour belønnes for å håne hele den vestlige vitenskapelige tenkemåte.
Jeg finner det underholdende at såkalt lærde mennesker, overalt i de humanistiske fagene har omfavnet disse franske filosofene. Når man gjennomgår filosofenes verker, så har de ingen substans – Latour sitt utspill er et eksempel på slikt nonsens.
Hvorfor kan de ikke selv se fakta i øynene? Nei – i humaniora eksisterer det et voldsomt mindreverdighetskompleks ovenfor naturvitenskapen, og andre nøyaktige vitenskaper. Av denne årsak har humanistene forbarmet seg over postmodernistene, som påstår at naturvitenskapens resultater er vel så subjektive og kortlevde, som humanioras resultater. Faktisk så har humanioras overalt i den vestlige verden trykket postmodernismen såpass til sitt bryst, at akademikere som ikke er postmodernister, er nå i mindretall. De blir fryst ut og isolert.
Hvem som især har omfavnet de franske postmodernistene, er feminister i den anglo-saksiske verden. De kan bruke postmodernismen i et frontalangrep på den naturvitenskapelige, logiske og individuelle tenkningen.
Vitenskapsfolk på de humanistiske fakulteter burde allerede for 50 år siden ha protestert over den ulogiske postmodernistiske tankegang. Men det gjorde de altså ikke. Og da disse tankene først ble utbredt, og ble til majoritetens tankegang, var humanistene for feige til å protestere. Enkelte av de få som turte å protestere, endte sågar opp med å miste stillingene sine. Resultatet er at den postmodernistiske tankegang har blitt omtrent enerådende på de humanistiske fakulteter mange steder.
At dette har latt seg gjennomføre, tror jeg, henger sammen med den høye andel av kvinner, og menn som tenker som kvinner, på disse fakultetene. Hvis kvinneandelen hadde vært så lav som for eksempel 20-30 %, hadde dette neppe skjedd Men mange kvinner, dog ikke alle, elsker den postmodernistiske tankegang, med dens motstand mot logisk argumentasjon, bevisførsel og objektivitet.
Postmodernismens fremmarsj i akademiske miljøer henger trolig sammen med den stigende andel av kvinner på universitetene. Dette henger også sammen med hva som skjedde i 1989, Berlinmurens fall. Etter Murens fall måtte de intellektuelle finne andre miljøer å assosieres med enn de marxistiske. Men de hadde fremdeles et behov for å være i opposisjon til det etablerte samfunn. Løsningen for dem var å omfavne postmodernismen. Deres ønske var at det skulle bryte ned det bestående samfunn, og det ser forbløffende nok ut til å lykkes.
Det er en klar utvikling fra de franske postmoderne filosofer, til feministene, spesielt i USA, som omfavnet postmodernismen, til innholdet i dagens undervisning på de humanistiske fagområder. Særlig ser man en påvirkning via kvinnestudienes inntog på universitetene, spesielt fra de sorte feministene i USA, og så til den pågående ødeleggelse av det akademiske miljø på universitetene, særlig i USA.