OSLO 20020726: Innvandrer-miljøer / innvandrer-strøk i Oslo: Innvandrerne er i flertall i Brugata. Her et yrende folkeliv i Brugata. Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Drømmen om det flerkulturelle regnbuesamfunnet har utviklet seg til et mareritt, både for oss som aldri har trodd på drømmen og for dem som trodde på det. At det ikke går helt som planlagt, er åpenbart. At inn-gruppepreferanser fortsatt skulle styre bosettingsmønstrene i den nye, berikede multikulturen hadde nok ikke de innvandringsliberale sett for seg. Drømmen om en helt ny, internasjonal verdenskultur er i stedet blitt til et mareritt som ligner mer på apartheid. Norge er på vei til å få en ny, etnifisert underklasse i våre drabantbyer.

En av mine store helter, forfatteren og samfunnsdebattanten Douglas Murray, peker i sin bok, The Strange Death of Europe, på noe interessant. Politiske slagord av typen “berikende mangfold” og teorier om hvorfor asylinnvandring er riktig for Europa kommer gjerne etter at innvandringen har funnet sted. Det betyr at politiske eliter som bidrar til stadig ikke-vestlig innvandring konstaterer at de har mangfoldiggjort samfunnet og ber oss pent om å lære oss å leve med det. En slags pep-talk for det nye segregerte livets “utfordringer”.

Men mange vegrer seg for å utfordre ideene som ligger bak. Mitt inntrykk er at mange anser at det å stille spørsmål ved multikulturalismen i sin helhet, er å stille spørsmål ved om vi trenger impulser og ressurser fra utlandet i det hele tatt. De ser ut til å tro at fordi man har hatt kontakt med utlendinger eller har tatt i mot arbeidsinnvandrere, så er samfunnet automatisk multikulturelt. Men ideen om det multikulturelle samfunnet i masseinnavndringens tidsalder handler ikke om produktiv migrasjon og utbytte av ideer og impulser. Det handler i bunn og grunn om å gå mot et samfunn der ingen kulturell gruppe er i flertall i vårt land. Multikulturalistene sier det aldri, men det sier seg selv at det vil bety slutten på nasjonen.

Vi har kun ett hjem

Ifølge multikulturalistene er europeisk kultur og identitet ikke bra nok i seg selv. Europa er kjedelig. Kulturer fra Afrika og Midtøsten må til for å berike den grå kulturen vår. Har vi egentlig noen kultur i det hele tatt? Kan man virkelig snakke om nordmenn som en bestemt etniske eller kulturell gruppe? Dette er spørsmål mange såkalte innvandringsliberale stiller.

Ingen hadde sagt det samme om noen ikke-vestlig kultur. Jeg skulle like å høre en multikulturalist hevde overfor en kurder at det ikke finnes en etnisk kurdisk folkegruppe. Jeg skulle like å høre en multikulturalist hevde at nordmenn oppvokst i India er like indiske som indere flest. Men de ville aldri ha sagt det, for det er kun akseptabelt å si slike ting om vestlige folkegrupper og kulturer.

Det er legitimt å kritisere det faktum at europeere, på tross av motvilje hos befolkningen, blir påtvunget dramatiske, irreversible endringer av hvordan samfunnet vår er satt sammen. Franske jøder forlater nå Frankrike for Israel på grunn av den økende antisemittismen i landet. Vi andre har ikke noe Israel. Vi har kun ett hjem, kun ett samfunn å etterlate våre barn.

Vi må ta i mot afrikanske migranter til Europa fordi vi ikke føder nok barn selv, sier noen. Kontinentet vårt vil dø ut uten innvandrerne. Dette er blitt sagt i mange europeiske debatter om migrasjon. Det er feil. Kontinentet vårt dør ikke. Befolkningen, utenom innvandrerne, minker. Det er alt. Befolkninger går opp og de går ned. Hva kommer det av at så mange ser ut til å tro at det er livsviktig for et samfunn å ha stadig befolkningsvekst? Stort sett så koker det ned til økonomi. Større befolkning betyr ofte større økonomi. Det vil gi oss høyere levestandard, sier noen. Med den logikken burde India hatt en mye høyere levestandard enn Norge. Økonomien deres er jo mye større enn vår.

Innvandring kan bare øke levestandarden for de som bor der fra før dersom nykommerne produserer mer enn eller i det minste like mye som de forbruker. Det momentet er avgjørende for enhver velferdsstat.

Å sette grupper opp mot hverandre

Det er uforståelig at noen kan tro at det Europa kommer til å trenge mest av i årene som kommer er ukvalifisert arbeidskraft fra Afrika. Så vil noen hevde at det å poengtere at dette ikke stemmer, vitner om kynisme. Man kan ikke sette grupper opp mot hverandre, heter det.

Slik er all politikk. Det handler om prioriteringer, og da setter man naturligvis grupper opp mot hverandre og vurderer hvem man skal prioritere. Nasjonalstatens formål har hele tiden vært å hegne om og beskytte borgerne, de som tilhører nasjonen. Man har alltid prioritert sine egne, fordi man har visst at ingen setter nordmenn først om ikke Norge selv gjør det. Afghanistan vil ikke prioritere nordmenn selv om Norge prioriterer afghanere.

Hva var det som samlet europeerne i ulike nasjonalstater, om ikke det var kulturell tilhørighet og samhold? Hvordan kan staten bety noe for den som lever i et samfunn bestående av mange ulike grupperinger som hver seg har sin kultur, sine normer og sine tradisjoner?  Hvor skal nasjonalfølelsen komme fra? Multikulturen vil til syvende og sist bety at nasjonen legges død. Man kan mene hva man vil om verdensordenen, men man må ha forståelse for at ikke alle syns at det er ålreit. Europa er vårt hjem og vi har rett til å ha en mening om vår egen fremtid.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]