Illustrasjonsfoto: Morten Holm / Scanpix

Inntektsutjevning er kommet langt i Norge, så langt at forskjellen mellom hva den jevne nordmann mottar i lønn, og hva hun eller han mottar dersom man velger trygd og stønader fremfor arbeid, er marginal.

Dersom det man mottar i trygd og støtteordninger til forveksling er lik hva man sitter igjen med ved å jobbe, må andre aspekter ved jobben overgå det å ha fri. Heldigvis er det fortsatt slik at mange med norsk kulturbakgrunn tar det litt «irrasjonelle» valget å velge jobb fremfor NAV-sponset fritid, selv om det valget kaster lite av seg økonomisk.

Svært mange har det imidlertid ikke slik. For store grupper er det å gå på jobben et slit som vanskelig kan forsvares om det ikke bringer mer penger og trygghet til ens familie enn om man sitter hjemme. Vil ikke det av forståelige grunner gjelde mange nyankomne til Norge? Det tar naturligvis tid å opparbeide lojalitet og få integrert de normene som sørger for at det er litt beskjemmende å gå på trygd hvis man er arbeidsfør. Og trygd i kombinasjon med svart arbeid er en annen fristelse for mange.

For dårlig integrerte nye landsmenn, som ennå ikke føler tilhørighet til det norske fellesskapet, er det ikke et selvsagt valg at man tar en skattepliktig jobb som knapt er bedre betalt enn det man får på trygd. Begrensninger i språkkunnskaper, og ofte relativt sett lavt utdannelsesnivå, gjør at nyere landsmenn oftere enn andre havner i lavlønnsyrker. For disse kan derfor det å jobbe være økonomisk likeverdig, eller til og med verre, enn å leve under et NAV-regime. Så at arbeidstakere som i realiteten ikke tjener mer på å jobbe enn å gå hjemme ikke integrerer seg i jobbmarkedet, kan vi vanskelig bebreide dem. Det er vi som har laget systemer som ikke gir dem insentiver til å bli del av vår samfunnsstruktur. Dermed blir de fordømt til en status som underklasse.

Mennesker er flokkdyr, så dessverre smitter dette

Det vil si; lavtlønnede som bor i samme områder lærer fra de som alt går på NAV. For under like økonomiske vilkår, hvem velger ikke da fritid fremfor en kjedelig rutinepreget jobb uten fremtidige muligheter for avansement? Det er rasjonelt, og kun et normsystem og en effektiv «sosial kontroll» kan hindre en slik utvikling av allmenningens tragedie.

Sosialistenes påfunn

Mennesker med i egne øyne store hjerter, som tror de bryr seg – i hovedsak mellominntektsgruppen av universitetsutdannede, store deler av fagbevegelsen, statsadministrasjonen og mye av media – ønsker ikke å forholde seg til hva dette koster samfunnet. Hverken det å skjære ned på insentivene for å jobbe for de beste, eller å fylle på med mennesker som aldri kommer i jobb i nedre ende av produktivitetsskalaen. Det siste i stor grad via innvandring, da særlig via familiegjenforening, hvor man i Oslo nå ser at halvparten av sosialbudsjettet går til nyankomne som ikke lett lar seg integrere.

Denne ubehagelige sannheten forholder ikke venstresiden seg til. For da må de forholde seg til egen «samvittighet» og kraftig begrense familiegjenforening og videre innvandring, samt godta at inntektsutjevning ikke bare er et gode. Noe som ideologisk synes umulig, selv om det altså ville hjulpet de svakeste voldsomt.

Løsningen blir isteden å kreve at de «rike» betaler mer. Men hva er mer, og hva er nok?

At de 10 % som har høyest inntekt alllerede betaler 40 % av inntektsskatten, har de med samvittighetskvalene sjelden nevneverdig forhold til. Ei heller at både formuer og høye inntekter lett kan flytte ut av landet. Ditto ser de systematisk bort fra at nyskapning er betinget av at de som satser hus og hjem ser et økonomisk incentiv om de lykkes. Noe man ikke har om etterslep av inntekt fra mange års gründervirksomhet, uten lønn, skattes ihjel av høy marginalskatt om og når man endelig lykkes.

Fra venstresidens retorikk skulle man tro at økonomisk vekst er et naturfenomen, samt at de som har tjent penger på en eller annen måte har tatt dem fra fellesskapet. Dette forklarer hatet mot for eksempel arvede formuer, for svært mange mener i fullt alvor at når noen dør, da bør fellesskapet få tilbake «sine» verdier. Som om penger tjent, men enda ikke brukt, på noe vis er lån fra samfunnet.

Det samme prinsippet gjelder formueskatt. At penger tjent og alt beskattet skal skattes på ny om man fortsatt har noe igjen.

Sosialistene bryr seg i det hele mest om utjevning. At alle ved ett nivå da ender med å få det dårligere, betyr intet. Nedprioritering av skolene i Oslo Vest er et strålende eksempel på tankegangen. Så lenge forskjellene blir mindre, spiller det ingen rolle at standarden blant de beste faller. At det hemmer fremtidig vekst og konkurranseevne, skjenkes ikke en tanke. Ei heller at slik svekkelse over tid igjen vil ramme statens inntekter, og derav til slutt avkorte samfunnets evne til å ivareta de svakeste.

Dersom den økonomiske veksten avtar, og statens inntekter faller, minsker vår evne til å ta imot migranter og å ivareta de som allerede er her. Dette er noe venstresiden sjelden evner å sette ord på, nærmest som om de ikke tenker tanken.

Borte fra venstresiden er grunnfjellet i AP; arbeidsfolk i konkurranseutsatt næring som forstod at penger må tjenes før de kan deles. Tilbake er et overveldende flertall rådgivere og profesjonelle politikere som aldri har måttet selge noen varer, aldri har måttet sikre likviditet til ansatte på lønningsdag, og aldri har opplevd at utenlandske tilbydere utkonkurrerer egen arbeidsplass på kvalitet og pris.

Denne klassen av politiske rådgivere, medierådgivere, journalister og andre, uten erfaring fra konkurranseutsatte yrker, har blitt stadig mer radikalisert de siste årene. De er langt på vei inn i kommunismens tankegang om at alle bør yte etter evne og motta etter behov. En teoretisk fin tanke som historien har avkledd gang på gang, men som nå igjen fremmes forkledd som et «grønt skifte».

Så det farligste vi etter min mening opplever i disse dager er den kraftige venstrevridningen i AUF, og nå AP, samt fremvekst av grønne kommunister i MDG, Rødt og SV.

Vi står overfor en ny de facto kommunistisk trussel. Forkledd som et grønt skifte. Det skremmer meg som faen..

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]