Bilen gir oss frihet. Vi trenger bilen. Men ikke alle ønsker å forstå at bilen er et gode, dessverre. Spesielt i Oslo har en uforsonlig antibil-politikk inntatt den politiske administrasjon, selv om en restriktiv politikk overfor privatbilen ikke er begrenset til vår hovedstad.
Når befolkningen øker, må både biltrafikken og kollektivtrafikken øke. Et viktig moment å være klar over, er at bilens problemer i Oslo i stor grad forsterkes av at man på politisk grunnlag har innskrenket kjøremuligheter med en rekke restriktive tiltak som har redusert fremkommeligheten og trafikkflyten. Fartsgrenser er satt ned fra 50 til 40 selv på gode og oversiktlige strekninger, og miljøfartsgrenser på 60 er etablert over lange strekninger på gode motorveier i Oslo-området.
Antallet parkeringsplasser har blitt redusert med flere tusen, og tidsrommet for gratisparkering på gjenværende plasser er kraftig innsnevret. De generelle parkeringsavgiftene er økt. Veiprisingen (bompengene) har økt og vil fortsette å øke, selv om det da bomringen rundt Oslo kom ble forsikret om at bommene bare skulle stå i 15 år og deretter fjernes. Nå vet vi hvordan det gikk, og i dag brukes pengene fra den økte veiprisingen til kollektivtrafikk, gang- og sykkelveier – samtidig som mulighetene for å eie og bruke bil stadig har blitt beskåret og beskjæres bit for bit.
På toppen av alt dette ønsker politikere som misliker bilen å innsnevre den såkalte parkeringsnormen, slik at hver boenhet bygges med få eller ingen parkeringsplasser. Utbyggere gnir seg i hendene, fordi de tjener mer på å bygge boliger uten parkeringsplasser. «Miljøpolitikere» tror at de redder miljøet, mens de i virkeligheten spiller på lag med fortjenestemotiverte kommersielle interesser som tjener penger på antibil-politikk, enorme høyhus og små «miljøvennlige» leiligheter. «Miljøpolitikken» med fortetting av boliger truer med å føre oss tilbake til førkrigstidens trangboddhet, og dette kalles miljøvennlig. Det er bare så helt ufattelig!
Altfor ofte har vi i de senere år sett at veiene og trafikksystemene ikke organiseres for optimal fremkommelighet, men for å gjøre det vanskelig å bruke bil. Det blir noen ganger argumentert med at bedre trafikkflyt øker problemene fordi flere kjører bil, og at det derfor er riktig å redusere fremkommeligheten ved å gjøre det vanskeligere å bruke bil. Dette er imidlertid bare en rasjonell politikk dersom premisset er at det overordnede målet for samferdselspolitikken er å hindre mennesker i å kjøre bil. Hvilket er et ytterst betenkelig premiss.
Mennesker trenger parkering i det området de bor, og besøkere har behov for parkering. Det må videre gjenetableres mange tusen offentlige parkeringsplasser, og hver boenhet må ha en parkeringsplass. Antibil-politikken må forlates en gang for alle, og Oslo og andre byer må gi plass til både kollektivtrafikk og privatbiler.
Samfunnet trenger bilen.
Veiprising var utenkelig for bare noen tiår siden, det var bred politisk enighet om at offentlig vei skulle finansieres av staten. Land som er langt fattigere enn Norge har offentlig finansiering av veiene, og praktiserer dette som en selvfølge.
Tvilsomt klimaargument
Det mest brukte argumentet mot bilen er at «vi må begrense bilbruken på grunn av klimaet». Men det argumentet holder ikke, fordi privatbilenes totale bidrag til utslipp av klimagasser er under 15% på verdensbasis. Transportsektoren inkludert alle skip og fly er ansvarlig for 25-26% av de globale klimagassutslippene. Det er altså en feilforestilling at privatbilene er den største kilden til klimagassutslipp, selv om de senere års samferdselspolitiske føringer synes å forutsette at bilkjøring er den aller farligste miljøsynd og at bilbegrensning derfor må være det viktigste miljøtiltaket. Virkeligheten er annerledes.
Hvorfor skal vi da akseptere at bilens motstandere dikterer samferdselspolitikken, hvorfor skal vi godta at bilmotstandere vil fjerne bilen fra menneskers hverdag både i Oslo og i Alta?
Bilmotstanderne ønsker ikke bare å fjerne privatbilen med restriktiv politikk i store byer som Oslo, bilmotstanderne ønsker bilen vekk overalt. Mindre steder og distrikter har mange kvaliteter, en av de gode kvalitetene ved livet i distriktene er at vi kan sette oss i bilen og kjøre langt og oppleve mye på flotte turer med en førerkontrollert privatbil. Men vi må være oppmerksomme på at de mest uforsonlige bilmotstanderne ikke ønsker at mennesker skal bruke bil hverken i byene eller på landet, og vi må være i stand til å slåss for bilen – som gir mennesket en unik frihet og fleksibilitet.
De som misliker bilen, lever i en helt annen virkelighet enn de av oss som liker å kjøre bil og ha den friheten bare en førerkontrollert bil kan gi. Det har vært tilløp til debatt rundt elektriske biler, og da særlig ut fra at en del har blitt provosert av midlertidige avgiftsfritak og -lettelser slike biler har hatt. Her mener jeg at tekniske faktorer taler sterkt til elbilens fordel, og at fossildrevne motorer kan og bør avløses av motorer som bruker fornybar energi – uavhengig av klimagassproblematikken. Bil er bil, og dersom den er førerkontrollert, driftssikker og har lang rekkevidde også i mange kuldegrader er biler som drives av fornybar energi langt å foretrekke – slik jeg ser det. Men bilen og muligheten til å bruke den er et gode for menneskene, og må erkjennes som det.
Det er bare én måte å endre situasjonen på, og det er gjennom bevisstgjøring og ved å lære den oppvoksende generasjon å bli glad i og sette pris på den friheten bilen gir oss.