Knust julekule ligger på bordet. Ødelagt julefeiring. Knuste drømmer. A broken Christmas ball is lying on the table. Foto: Frank May / NTB scanpix
annonse

Denne dagen startet bra for ordfører Leiulf Galtebro.

Han våknet tidlig og var så uthvilt at han spratt ut av sengen og lagde seg frokost. Tre speilegg og et stort glass melk sto på menyen.
«Jeg fatter ikke at det finnes folk som ikke drikker melk? Og lavkarbo? Blah!» Nei, Leiulf hadde ingenting til overs for helsekost og dietter. «Tåpelige motetrender!»

Han fortet seg å ta den lille oppvasken før han stupte inn på badet. Leiulf var en pertentlig mann.

Da han kom inn på rådhuset ble han møtt av kommuneadvokaten.

annonse

«God morgen, Leiulf. Kunne du tatt hit Spillberg-kulene i ettermiddag? Så låser jeg kulene inn i safen min. Ja, bare slik at vi ikke glemmer dem i julestria. Du skal vel tenne adventgrana nede på rutebilstasjonen i dag?»

«God morgen, god morgen. Jeg skal hente kulene i lunsjen og så skal jeg få tent julegrana etter arbeidstid. Jeg skal vel være der i fire-fem tiden? Vi snakkes,» sa Leiulf hjertelig og gikk til kontoret sitt.

Han nynnet mens han kledde av seg yttertøyet. Det var et viktig møte før lunsj. Kommunestyret skulle avgjøre om Flagdum takket ja til å bygge et nytt fengsel. Leiulf var mot byggingen, men han tvilte på om han fikk et flertall for et «nei».

Det ble et flertall for å bygge fengselet. Leiulf var skuffet, men slik er livet.
Entreprenør Torgal Bredseil ville nok få den kontrakten, som vanlig. Han hadde jo bygget ut omtrent hele Flagdum og man kunne ikke overse Bredseil A/S når noe skulle bygges i Flagdum.
Staten skulle godta anbudet på fengselet, men Leiulf visste at Torgal Bredseil la seg lavt og så ble det en budsjettsprekk så det suste. Slik hadde det vært med det nye aldershjemmet og slik hadde det vært med ishallen. Leiulf leste Torgal Bredseil som en åpen bok.
Denne gangen var det statens problem og ikke Flagdums problem.

Leiulf skyndet seg hjem i lunsjen og låste opp boden, men uansett hvor mye han lette – det var definitivt ingen Arita-kuler å spore.

«Faen! FAEN!» Leiulf bannet og dro seg i hårtustene.
Plutselig slo en tanke ned i han, var det ikke så at Florentina hadde hentet lopper?
«Faen flakse, faen fleske,» stønnet Leiulf og følte at han måtte besvime. Han måtte få i seg en stiv dram. Dette var en forferdelig opplevelse.
«Nei, Florentina kan ikke -» Leiulf fylte whisky i glasset og drakk tre store slurker. Det brant godt i magen. Han tok enda en slurk. «Aaaaa »
Så pilte han av sted til Florentina.

annonse
annonse

Florentinas hus stakk seg ut i Ospeløvfaret. Det var det eneste rosa huset i den gata. Ja, det var det eneste rosa huset i Flagdum.
Florentina var svak for sjeiker av arabisk type, med skaut og kjole. Hun var også svak for rosa. Faktisk veldig svak for rosa.
Hun hadde på seg en rosa morgenkåpe og rosa sokker.
«Har du ikke fått på deg klærne enda?» Leiulf ble litt forundret.
«Jo, men så dusjet jeg og så har jeg gått her og sullet siden,» svarte Florentina.

Leiulf fikk servert en kopp gløgg og noen makroner.
Han fikk sagt i hvilket ærend han kom.

«Julekuler, ja. Jeg fikk med meg en kartong med julekuler ? men, jeg trodde det var noen kuler som var kjøpt på -nille. Jeg ante ikke at det var kunstner-kuler,» pep Florentina. «Jeg har kartongen og en kule enda. Du kan få begge deler.»

«Tusen takk! Men, si meg, vet du hvem som kjøpte de andre kulene? Nille-kuler? Trodde du virkelig at det var kuler kjøpt på Nille?»

«Jeg husker ikke hvem som kjøpte de andre kulene. Det var så mange på loppemarkedet mitt. Og, jeg trodde faktisk det var vanlige julekuler. Det så da ikke ut som kunst? Jeg skal hente den jeg har, så kan du se selv». Florentina spratt opp og hentet kartongen og kulene.

annonse

Kartongen var hvit, men noen kruseduller som var tegnet på med en rød tusj. På den ene siden var det skrevet ABS. Det var nok initialene til Arita Bein Spillberg.
Julekula var skinnende rød og hadde noen gullfargede streker og ABS skrevet i gull på undersiden.

Leiulf måtte innrømme at kula så ikke ekstraordinært eksklusiv ut.

«Hva skal du si til kommunestyret?» Florentina så på Leiulf.
Leiulf ble tankefull et øyeblikk, men så knipset han og smilte.
«Hør du, har du noen røde julekuler og en gulltusj? La oss dekorere noen i full fart og stappe opp i kartongen!»

Florentina hadde bare seks røde julekuler, men hun hadde mange i andre farger. Leiulf dekorerte de røde kulene, pakket disse inn i bobleplast og stappet dem ned i kartongen. De samme gjorde han med de grønne, blå og hvite kulene.
Han fikk finne en løsning på dette før jul, men det fikk holde for denne omgangen.

Leiulf tok med seg kartongen og gikk til rådhuset med raske skritt.
Der sto kommuneadvokaten og trippet.

annonse

«Så sein du ble!» Kommuneadvokaten grep fatt i kartongen, men Leiulf ville ikke slippe.
«Kjære advokat, jeg tror jeg låser disse kulene inn på mitt kontor. Der står de så trygt, så,» sa Leiulf i en lett tone.
«Nei, kjære ordfører, jeg overtar ansvaret for disse kronjuvelene,» humret advokaten og dro til seg kartongen.

Kulene for ut av kartongen og ned på gulvet. Man kunne tydelig høre at noen kuler ble knust.
Advokaten støtte ut et lite skrik før han kastet seg ned på kne.
Leiulf skar en grimase.
Advokaten pakker ut kulene og måpte.
«Hva er det her? Leiulf?»
«La oss samle sammen kulene og gå inn på ditt kontor,» sa Leiulf med sammenbitte tenner.
Kulene ble samlet i en feil.

Inne på advokatens kontor fortalte Leiulf hva som hadde skjedd.
«Leiulf, min gode mann! Jeg skal si deg en ting og det er at du blir holdt økonomisk ansvarlig for dette hvis du ikke klarer å finne kulene til julaften!»

«Hvor stort beløp er det snakk om?»
«319 tusen, fem hundre og atten!»
Leiulf hylte og tok seg til hjertet.
«Ring ambulanse, jeg tror jeg er i ferd med å få hjerteinfarkt! Over tre hundre tusen? Trekk fra den ene kula som er intakt! Faen, jeg tror jeg dør!» Leiulf seg ned i en stol.

«Det er dyrt med kunst! Skal jeg hente vann til deg?»
«Hent noe sterkere!»
«Jeg har konjakk»
«Hent en veldig stiv konjakk!»
Advokaten hentet et glass med konjakk. Leiulf grep glasset og tømte det i seg.
«Mer!» Han strakte ut glasset.
Advokaten fylte opp glasset.
Leiulf drakk langsommere nå.

«Hva nå, Leiulf?»
«Jeg skal finne kulene, gi meg tid!»
«Jeg holder tett inntil videre, men da må du vise resultater,» snerret advokat Ravn Lovbråten.
«Tuschen takk, advokat. Tuuuschen takk. Du er en sann ved i nøden,» Leiulf reiste seg opp og kysset Ravn på kinnet. Ravn rygget forskrekket unna.
«Jeg schkal ikke shvikte deg, min aller beschte venn!» hikket Leiulf og sjanglet mot kontoret sitt.
«Nå schkal vi ned å tenne grana. Schkål!»

Ravn forsto at Leiulf måtte ha i seg en del kaffe før han utførte dette vervet, men når Ravn kom med kaffekoppen lå Leiulf og sov i kontorstolen.
«Vel, vel, vel, jeg tror nok at jeg må tenne grana i år,» sukket Ravn og la frakken over Leiulf og slo av taklyset.

Så ble Flagdums julegran tent. Ravn klarte denne oppgaven bra.

Men, hva nå?

– Vil Leiulf klare å fremskaffe alle kulene til julaften?

– Kommer han til å være fyllesjuk når han våkner?

Det er mye å følge med på, så heng med.

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

2. desember

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon