Jørgen Huitfeldt var journalist i Sveriges Radio inntil han nylig begynte som redaktør for det relativt nye tidsskriftet Kvartal. Han sier til Expressen at flyktningkrisen i 2015 er det beste eksempelet på at svenske journalister har mistet sin integritet.
– Jeg syns vi jaget etter mennesker som forsøkte å reise problemstillingen med å ta i mot veldig mange innvandrere på kort tid. Senere la politikerne om politikken, da ble det stille. Integriteten blant oss journalister var jo null.
I en artikkel i Kvartal skriver Huitfeldt om sin opplevelse av å tale resten av media midt i mot, i sitt arbeid med granskning av fenomenet enslige mindreårige asylsøkere.
Mellom 2013 og 2014 økte antall enslige mindreårige asylanter til Sverige med 100 prosent. Huitfeldt skriver om bekjente som har tatt i mot disse asylsøkerne, som rapporterer at foreldre som ble oppgitt være døde dukket opp på dataskjermer og om barn som viste seg å være voksne og som krevde å bli behandlet deretter.
Denne typen innvandring er dessuten særlig kostbart for det offentlige ettersom det forutsetter dyre boforhold med mange voksne ansatte. I Huitfeldts granskning i Sveriges Radio fremkom en årlig kostnad på 1,2 millioner per enslig mindreårig asylsøker.
Dette dannet bakgrunnen for reportasjen «De desillusjonerte humanistene» som ble sendt julen 2015. Huitfeldt skriver at han nok aldri noensinne har beskrevet et område så gjennomsyret av tabuer.
Kommer uten papirer
Huitfeldt og kollegaen Magnus Thorén fant senere ut at myndighetene lenge hadde visst om problemene beskrevet i granskningen. Det kjente til at asylsøkerne løy om alderen sin, de kjente til den unødvendige kostnadsøkningen og familier som anså de unge som kollektive investeringer og som utnyttet dem som såkalte ankerbarn.
En klar majoritet av de som er kommet til Sverige fra Afghanistan har kommet uten identifikasjonsdokumenter. Huitfeldt slår fast at den utstrakte bruken av begrepet «ensamkommande barn» i den svenske debatten er feilaktig, da man ikke kan si med sikkerhet at det alltid dreier seg om barn. Dessuten betegner mange asylsøkerne som flyktninger, noe de per definisjon ikke er før de har fått innvilget asyl.
Om det er trygt å returnere disse unge mennene til Afghanistan, blir stadig diskutert i Sverige. Migrationsverkets mann på plass i Kabul, Terje Torvik, sier at stort sett alle de unge afghanerne som utvises fra Sverige blir møtt av pårørende på flyplassen og at mottakssenteret som IOM har ordnet, slik at de unge mennene har et sted å bo en liten stund, nærmest står tomt.
Bortvendte blikk og klein stillhet
– Da Magnus Thorén og jeg gransket fenomenet om de enslige fra en annen side enn det gjengse, møttes vi hovedsakelig av to slags reaksjoner. På den ene siden påstod noen debattanter og journalister at vi var fremmedfiendtlige eller i det minste beveget oss i retning av disse kreftene.
Huitfeldt beskriver hvordan flere personer i media, blant annet Thomas Hammarberg og Petter Larsson, kritiserte granskningen. Larsson kalte det propaganda.
– Fra lytterne var det derimot alt annet enn stille. Hverken Magnus Thorén eller jeg har noensinne fått en sånn respons på noe vi har gjort. Til forskjell fra det Hammarberg og Larsson har påstått, var det ytterst få åpenbare høyreradikale som hørte fra seg. I stedet var det familiehjemsforeldre, sosialsekretærer og vanlige, hyggelige mennesker som på forskjellig vis har kommet i kontakt med fenomenet enslige mindreårige asylsøkere, og som mente at det var første gang de opplevde at seriøse journalister forsøkte å beskrive spørsmålet på en oppriktig måte, skriver Huitfeldt.