Det amerikanske analyseinstituttet Pew har nylig offentliggjort tre scenarioer for muslimsk indvandring til Europa.
Både det lave og det høye scenarioet er usannsynlige.
Det lave er totalt stopp for enhver form for innvandring fra The Greater Middle East (GME).
Det høye er komplett laissez-faire.
Det realistiske scenarioet er imidlertid ikke det mellomscenarioet Pew forestiller seg: total avstengning av flyktningestrømmen og fortsatt innvandring på annet vis.
Det realistiske scenarioet er en blanding av det mellomste og det høye: fortsatt innvandring på sedvanlig vis, og en sivende innstrømming av illegale flyktninger og kvoteflyktninger.
Under forutsetning av at det IKKE finnes en løsning på det generelle problemet, at en viss del av innvandrerne fra GME alltid havner i parallelsamfunnenes onde sirkel av kriminalitet, voldspatriarkat, radikalisering, arbeidsløshet, avhengighet av offentlig forsørgelse, lave prestasjoner i skolesystemet, dårlig utdannelse og avvikende normer når det kommer til anvendelse av vold og trusler, så vil parallellsamfunnene naturligvis vokse som et resultat av den generelle innvandring.
I den forbindelse bør man selvfølgelig diskutere hypotesen om at i løpet av 2-3-4-5 generasjoner, vil den del av GME-befolkningen som lever i parallellsamfunn, tilpasse seg storsamfunnets verdier og normer.
Hvor realistisk er denne hypotesen?
Data fra Danmark Statistik gir ikke anledning til stor optimisme: 3. generasjon av innvandrere fra GME presterer like dårlig på skolen som 1. og 2. generasjon.
Dessuten må man spørre seg selv: Når den onde sirkelen i parallellsamfunnene i så høy grad som tilfellet ser ut til å være, kan føres tilbake til voldspatriarkatet, og når voldspatriarkatet i siste instans legitimeres og håndheves ut fra det religiøst begrunnede krav om (a) “al-wala wal bara” (altså populært sagt apartheid mellom muslimer og ikke-muslimer) og endogam ekteskapspraksis – hvor optimistisk har man så grunn til å være?
Men tilbake til hovedsporet.
Som hovedregel er det i dag i Vest-Europa sånn at de generelle problemer med å håndtere parallellsamfunn, er nøyaktig proporsjonale med befolkningsandelen fra GME. På de øverste plassene ligger Frankrike med 8,8 prosent. Så følger Sverige med 8,1, Belgia med 7,6, Holland med 7,1, Østerrike med 6,9, Storbritannia med 6,3 og Tyskland med 6,1.
Det bekrefter samtidig – og sagt i forbifarten – at det er fullkommen likegyldig i forhold til problemene om man har en imøtekommende og politisk korrekt tilnærming, slik som Sverige eller en mindre imøtekommende og mindre politisk korrekt tilnærming, som Frankrike og Nederlandene. Om man er gammel kolonimakt (Storbritannia, Frankrike) eller ikke (Sverige). Om man har et tungt «militært foravtrykk» i Midtøsten (Storbritannia) eller ikke (Sverige).
Alt dette er bare unnskyldninger og bortforklaringer, som diverse mennesker som har en interesse av at det IKKE blir tenkt klart, finner på.
Når vi entydig kan konkludere med at under den forutsetning at vi IKKE løser parallellsamfunnsproblematikken, så er det ene og alene størrelsen på GME-befolkningen som avgjør vanskelighetene i et samfunn av vesteuropeisk type, kan vi begynne å danne oss en idé om hva gitte størrelser på GME-befolkninger medfører av vanskeligheter.
Og der må man si, at allerede når vi nærmer os ti prosent, ser vi på alvorlig, samfunnsmessig oppløsning i utvalgte områder.
Det springende punkt er når størrelsen på GME-befolkningen medfører et sprang fra «alvorlig, samfunnsmessig oppløsning i utvalgte områder» til «generell oppløsning av samfunnet»?
Det kan man i sakens natur ikke si. Men jeg vil gjette på, at ved det høye scenarioet er Sverige gått i total oppløsning – mens Tyskland, Frankrike og Østerrike vil være godt på vei.
Dersom, hvis, såfremt og i tilfelle vi finner en løsning på parallellsamfunnsproblematikken, er alt flott. Men det vil jeg personlig ikke vedde flere penger på enn jeg har råd til å tape.
Jeg kan – uansett hva man ellers mener om regimene i Polen og Ungarn – ikke bringe det over meg selv å bebreide nøkternt tenkende mennesker i Øst-Europa den tanken, at de ikke under noen omstendigheter ønsker å gå ned den veien Vest-Europa har slått inn på.
(Teksten er tidligere publisert på Facebook og er gjengitt med forfatterens tillatelse.)