Ingen oppvoksende generasjon europeere har opplevd en så lang periode med fred og stabilitet enn vi som i dag kan kalles dessertgenerasjonen. Det tragiske med desserten er at etter den er spist, er måltidet over og bordet tomt. Parallellene til Europa og det som nå etterlates til de kommende generasjoner med europeere, enten om de regner seg som en del av det europeiske felleskap, eller som innbyggere i en nasjon er dessverre lik, og for alle like dyster.
Europa står ved en korsvei, og uansett hvilken vei man velger å gå, vil stien videre bli både kronglete, smal, bratt og for mange se ut som uoverkommelig. I et mer bibelsk perspektiv kan vi vel si at vi skal vandre gjennom skyggenes dal.
Det er sjeldent en eneste faktor som spiller inn når man skal forklare årsaker til forandringer. Noen liker å finne én årsak og tillegge den all skyld, men så enkelt er det dessverre ikke. Det er sammensetningen av mange små og store begivenheter som til slutt ender opp i den perfekte storm.
Slik Europa nå har valgt å berede grunnen for fremtidens generasjoner, er det alt for mye som peker i retning ustabilitet, økt konflikt, sporadisk vold, polarisering og i verste fall lavintensitets sekteriske konflikter mellom folkegrupper og politiske fraksjoner som sprer seg til landene rundt, som igjen kan føre til intervensjon og mellomstatlige konflikter.
Det som ikke er stabilt, kollapser
Grunnlaget for stabilitet i et samfunn baseres på flere faktorer. Om en av faktorene faller bort, blir fundamentet skjørere. En av de viktigste faktorene er følelsen av at man hører sammen, og at man er knyttet samen i et skjebnefellesskap, en for alle og alle for en. Denne følelsen knyttes ofte til kulturelle utrykk, språk og felles verdigrunnlag. Felleskapet som vi har i en familie, en bygd, en region eller et land gjør at vi holder sammen.
Dette verdigrunnlaget blir utfordret hver dag av etablissementets påtrengende ønske om å tre relativismen ned over hodene våre, den som forteller oss at det ikke er noe som heter å være finsk, tysk, fransk eller europeisk. Vi er bare mennesker uten noen forankring i kultur eller historie. Men den som ikke bor noen steder, bor ingen steder.
Relativismen skaper usikkerhet, for i et samfunn der alt er relativt, er heller ikke noe sikkert. Vi mennesker søker trygghet og sikkerhet, og de politikere som kan gi oss dette vil folk søke seg til. Det kan nok være en av årsakene til at sosialdemokratiske partier i Europa sliter for tiden. De har ikke noe trygghet å tilby lenger, de tilbyr tvert imot det motsatte, og bygger sin politikk på kvikksand.
I tillegg har Europa økonomiske problemer. Finanskrisen fra 2008 er ikke over, den er ikke engang løst. I stedet for å ta tak i de underliggende dype strukturelle problemene som drivere i den kredittbaserte vekstøkonomien har man bare utsatt problemet. Når boblen til slutt sprekker, vil økonomien bli skadelidende på en helt annen måte enn i 2008.
Teknologisk arbeidsledighet er en annen viktig driver fremover. Etter hvert som yrkesgruppe etter yrkesgruppe automatiseres bort, forsvinner arbeidsplasser. Vi vil oppleve en hel generasjon som må konkurrere hardt om de få jobbene som er igjen. De som ikke har noe jobb å gå til, de vil være evige trygdemottakere i et system som ikke har noe trygd å betale ut. I et land der det ikke finnes jobbmuligheter, og der enkeltmennesker gjøres om til trygdeklienter vil få store sosiale og strukturelle problemer, problemer vi kun kan ane konturene av.
Knapphet
Masseinnvandring til et kontinent som teknisk sett er konkurs, vil destabilisere situasjonen mer. Det er ingen jobber til de hundre tusenvis av økonomiske migranter som kommer til Europa i håp om å tjene til livets opphold. Det er ikke jobber til de som er født her, og det er likeså ikke jobber til de som kommer.
De som har jobbet og betalt skatt, og som er født i Europa vil motsette seg at andre kommer til å skal dele på de knappe godene som finnes.
En politiker som har en godt betalt og «spennende» jobb vil selvfølgelig arrogant hevde at en ung hvit mann uten jobb i Tyskland eller Frankrike ikke forstår sitt eget beste, og i verste fall er rasist om han skulle komme i skade for å utrykke misnøye med situasjonen. Det forventer at alle arbeidsledige europeiske menn forstår at det er til deres eget beste at man importerer hundre tusenvis unge menn til kontinentet for å konkurrere om de arbeidsplassene som ikke eksisterer.
Europa er på full vei inn i den perfekte storm, der flere destabiliserende faktorer sammenfaller og trolig vil skape urolige tider. Våre politikere gjør lurt i å stikke fingeren i jorda og begynne å jobbe aktivt med å se virkning og årsak. Vi kan ikke kjøpe oss ut av den stormen som kommer, penger hjelper ikke, ei festtaler og sensur av meninger vi ikke liker. Om vi ikke snur i tide, vil vi måtte grave oss ned og vente på bedre vær, for det er ikke sikkert hjelpen kommer.
Det tektoniske skiftet som vi vil bevitne i vår levetid der makt, verdier og kulturelle verdier flyttes østover, vil påføre Europa og vesten et stygt sår i selvtilliten. En kultur og sivilisasjon som ikke evner å ivareta seg selv vil gå under, på lik linje med de utallige sivilisasjoner som har gått under før oss.