Andre fase av den anvendte multikultur-doktrine har funnet sin form. Nå kommer en mer generalisert og maskert del seilende inn i FN-regi, under UNESCOs vignett. Et sinnrikt utformet læreplanverk skal inn i grunnskoler verden over. En røyklagt, tilsynelatende udefinert globalisme og komplekse ordspill om den enkeltes identitet og dannelse er på dypet i den underkommuniserte planen som representerer en ny dannelseslære – for det «nye mennesket» – servert som læreplan og pensum helt samtidig. Merk deg betegnelsen: Global Education First Initiative (GEFI).
GEFI-planen skal ubeskjedent nok kiles inn i læreplaner over hele globusen, så langt mulig, om FN (UNESCO) og EU får det som de vil. I serien av de nye universelle goder har vi nå nemlig kommet til oppdragelse, dannelse og skoleplaner. I 2014 dalte konseptet, som også langt på vei definerer den menneskelige karakter, umerkelig ned i Skandinavia. De som har designet det hele sitter på betryggende avstand, på kontorer som ligger veldig langt unna der elever og pårørende bor. Vedtak er gjort. Det overnasjonale byråkratiet utvikler sine design, ovenfra og ned, ut fra den multikulturelle doktrinen.
Beslutningstagerne har ikke tatt oss med på råd, og når en står overfor konsepter som kommer ovenfra og dikteres på en slik måte, bør en slett ikke føle seg helt trygg på at det er FNs Menneskerettighetserklæring alene som ligger i den normative rammen. Det universelle mennesket, eller mer konkret, den «Globale statsborger» er begrep som brukes nokså svulstig. Her er det ikke gitt rom for diskusjon; det kommer bare dalende ned og inn i en skole nær oss.
Den globale borger
Dette unge, globale mennesket er i dette konseptet allerede gitt et nytt design – slik noen har bestemt at mennesket bør tenke og innrette seg under begrepet «global statsborger». Nå skal det hele operasjonaliseres inn i nevnte grunnskole-pensum. Veldig få kjenner det reelle innholdet. Planene har like fullt ferdig definerte målsettinger, der de fleste skisser og prospekter som entydig også fanger inn Norge. Her har det enkelte mennesket tilpasse seg verden, og likestilles globalt. Den nye læreplanens forbrukere får den snart i hendene.
Det hele ville normalt skapt både diskusjon og møtt naturlig motstand i et åpent demokrati fra folk som fortsatt mener nasjonen representerer en logisk og demokratisk ramme, og ikke minst et utgangspunkt for å belyse hva en slik ny læreplan egentlig inneholder.
Igjen: Dette er et knoppskudd på en multikultur-doktrine som helt konsekvent holdes unna folkevalgte organer, som spinner gjennom FN, EU og et titalls globale NGO-organisasjoner; samtidig som det hele nå snart kommer i intensiv kampanje-modus, hevet over det meste av kritikk og åpen diskusjon. Med andre ord, om vi i tidens fylde skulle bli skeptiske til slike del-elementer av mer eller mindre maskerte doktriner, hvori opptatt «det globale mennesket» vil vi ikke ha så mange veier å gå med vår sak. Det er allerede vedtatt. Det bare er. Noen vil ha det slik. Hvem designerne egentlig er, se det får vi rett og slett ikke vite.
En skal, stadig ifølge den nye FN-baserte læreplan, også forme det nye, globale menneskets «karakter». Vi aner en betydelig visjon i dette, men hvor gjemmer ideologien seg? Hva er rammeverket og – ikke minst – hvor er verdigrunnlag og ideologi? Begrepet menneskets «karakter» brukes helt konkret i en heller tvilsom tredje del av programmet, stadig under vignetten «global statsborger». Altså: Mennesket uten synlige grenser rundt seg, uten medlemskap i en definert nasjon, uten en kulturell preferanse. Kiss and love? Nei, dette er ny fasadebygging og et knoppskudd fra en multikultur-doktrine som lever på overtid, der en synes å kompensere manglende logikk og forbindelse mellom kart og terreng – ved stadig å legge andre, salgbare betegnelser og begreper. Slik fungerer doktriner. Ser vi i en fremmedordbok finner vi igjen en doktrine som en lære.
Umerkelig infiltrasjon
Multikultur-doktrinen sprer seg både direkte og indirekte, umerkelig over på nye arenaer, fortsatt uten at vi blir tatt med på råd. Kverna maler og sier at vi skal gjøres like, godt (og vondt) over smertegrensen. Som det finnes en gitt ramme med en hel serie av premisser som bare er der og venter på deg og meg, og som andre til enhver tid definerer bedre enn oss som lever og ånder midt inne i kulturen. En kultur som ikke er definert som global, forøvrig.
Nok en prosess og tilstand introduseres nå i form av diskrete læreplaner i grunnskolen, gjennom en rekke kanaler, som om den hele bare er – som noe selvfølgelig, uunngåelig, unnværlig og universelt. Noen har med andre ord både sett, definert og bestemt lyset, lysstyrken og hva som er lyset for deg. Så, forkast bare din gud, og legg salmene bort. Slikt kan krenke andre parallelle kulturer, om ikke helt i nabolaget enda, så på globusen!
Det er nettopp overfor slike konsepter en bør følge godt med i timen, En doktrine har den iboende egenskap at den favner en rekke arenaer samtidig, den eskalerer og favner stadig flere arenaer der mennesket lever og ånder. Bak det hele er det noen med en agenda, med delmål og mål. I møte med slike fenomener kan likegyldighet og historieløshet isolert sett bli direkte farlig. Det virker handlingslammende på samfunnsdebatten. Ideologiske kannestøpere vil så gjerne lime oss fast i sine gamle former – nå stæsj’et opp med nye navn og begreper som så gjentas inntil kjedsommelighet, nå gjerne overpenslet med grønnmaling.
Følgende tekst finnes fortsatt på regjeringens nettside, Regjeringen.no, datert 24. september 2014:
Statsminister Solberg holdt i dag innlegg om Norges utdanningssatsing under høynivå-arrangementet til Global Education First Initiative (GEFI), som er FNs generalsekretærs initiativ for å fremme utdanning som et prioritert område i FN. Mange barn i fattige land har ikke tilgang til utdanning, og det er problematisk spesielt fordi det har en langvarig negativ effekt på en rekke andre forhold.
Dette virker tilforlatelig dersom vi bare leser teksten på nevnte nettside. Og Erna mente det helt sikkert bare godt, og hadde det kanskje for travelt til å reflektere mer over hva en her står overfor i modellmakt-perspektiv, i en videre konsekvensanalyse. Det er nettopp derfor kritiske røster er så umåtelig viktige i slike sammenhenger, der politikere blir blendet av fraser som jo virker uskyldig nok. Men uten diskusjon parkeres demokratiet. Historien om de nye læreplanene og dannelseslæren for den «globale statsborger» får stå som et illevarslende eksempel på hvor lite futt det kritisk sett er i diskusjonene nettopp i dette feltet, ikke minst blant våre folkevalgte politikere.