Vi må slutte å stakkarsliggjøre de som kommer til Norge. Den beste måten å respektere et menneske på, er å ansvarliggjøre det for sitt liv. Vi skjemmer bort mennesker, og det sender ut sterke signaler til seinere migranter.
Vi må kreve at kvinnene kommer ut i arbeid. Samtidig som småjenter blir behandlet som småjenter og ikke som seksualiserte objekter med familiens ære på hennes skuldre. Vi må kreve at innvandrergutter holder blikket for seg selv og respekterer den frie, vestlige kvinnen, med all sin rett til å kle seg som hun selv vil. Her i vesten bruker vi bikini på sommeren, og en fri kvinne er ikke synonymt med fritt fram.
Vi må kreve at moskeene utfører likestilling ved å slippe til kvinner og jenter foran i forsamlingen. Kjønnssegregering og diskriminering av kvinner er overhodet ikke noe vi skal tolerere. Toleranse for intoleranse er feigt, slik Ayaan Hirsi Ali sa. Feministene burde fokusere mer på jenter bakerst i koranskoler enn hvilken reklamebilder som blir brukt på svømmehaller.
Disse voksne jentene dere mener blir seksualisert, har valgt det selv. Små, seksualiserte jenter med hijab, derimot, har det ikke.
Feminismen må reformeres totalt, og det innebærer at forkjempere av nikab ikke kan bære tittelen feminist. Du kan umulig være for kvinners rettigheter, frihet og likestilling når du kjemper for et kvinneundertrykkende plagg som i mange land blir brukt for å kontrollere kvinnen, undertrykke kvinnen og begrave alt det hun eier av frihet. Kvinner blir også i dag drept, torturert og trakassert for å ville befri seg fra hijab og nikab. Litt av en frihet dere fronter, den ligner ingenting på det jeg anser som frihet. Igjen, toleranse for intoleranse er feigt, og den type feminisme er for meg like ille som kvinneundertrykking.
Fra tiltak til egeninnsats
Jeg mener at løsningen på mange av disse problemene er følgende: Tydeliggjør, ansvarliggjør og bevisstgjør. Vi kan ikke bare kaste penger etter problemet, og til velmenende og mindre velmenende organisasjoner. Det endrer svært lite, faktisk bidrar det ofte til stakkarsliggjøringen. Innvandrerne blir klienter som «trenger noe» hele tiden. Økte midler på 141 millioner siden 2013 til Tøyen har ikke bidratt til verken bedre integrering, mindre kriminalitet eller flere i arbeid.
Tøyen-guttene møtte opp til Stortinget for å treffe den meget generøse Abid Raja. Det er ikke helt tilfeldig at møtet var med ham. En av guttene sier «skaff oss jobb», dette er en internalisert ansvarsfraskrivelse som vi dessverre kommer til å bruke mer ressurser på. Det er så enkelt som at foreldrene begrenser antall barn, går ut i arbeid og sørger for egen økonomi og tar ansvar for eget liv.
Og om mennesker ikke klarer å følge dette, så må det noen begrensninger til. All støtte til familier som ikke har noen interesse av arbeid, bør begrenses, slik at de ikke tar det som god business å føde åtte barn pluss. Det er ikke tilfeldig at somaliere har høyest arbeidsledighet, og at barnefattigdommen er høyest i de bydelene som er dominert av innvandrere.
Verken boligene eller velferdsetaten er bygd for å tåle dette. Det er ikke storsamfunnet som skal ha ansvar for dette, det er heller ikke storsamfunnet som gjør disse kvinnene til fødemaskiner, slik Bushra Ishaq klarte å si på NRK Debatten for noen uker siden. Utviklingen i Frankrike, Sverige og England bør lære oss litt. Vi trenger egentlig ikke svenske tilstander når vi har tikkende norske tilstander.