Er Frihetspartiet i Østerrike og Alternativ for Tyskland (AfD) i nabolandet partier fra en mørk fortid, som vil ta Europa tilbake til en tid med en politikk som førte til en katastrofe? Den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel har kalt Alternativ for Tyskland «ekte nazister», og Charlotte Knobloch, tidligere president for den jødiske sentralkomiteen I Tyskland (Deutschlands Zentralrat der Juden) har kalt Alternativ for Tysklands fremgang for et mareritt.
Daniel Pipes har skrevet 16 bøker, vært rådgiver for amerikanske presidentkandidater, skriver for flere større aviser, blant annet Washington Times, og er president for organisasjonen Middle East Forum. I en artikkel, blant annet trykket i Breaking Israel News, stiller han spørsmålet «Er det korrekt at vi er på vei tilbake til 1930-tallet? Eller, tvert imot, kan denne veksten indikere et sunt middel for europeerne for å beskytte deres moral og kultur?»
Pipes slår fast at de europeiske anti-innvandrings-partiene verken er nasjonalistiske eller gamle. De har et europeisk og vestlig perspektiv. Pipe bruker begrepet «sivilisasjonistiske.» Dessuten, skriver han, «er de defensive, fokusert på å beskytte vestlig sivilisasjon. De søker ikke erobringer, men å beholde Europa i Athen, Firenze og Amsterdam».
For det tredje mener Daniel Pipe at disse partiene ikke kan påstås å stå langt til høyre. De til byr en kompleks blanding av høyre (kultur) og venstre (økonomi). Marine Le Pens National Front, for eksempel, krever at franske banker blir nasjonalisert og tiltrekker seg venstreorienterte velgere.
Innvandring og islam
Snarere er disse partiene anti-innvandring, slår han fast: «En massiv og noen ganger ukontrollert innvandring av ikke-vestlige, noe som gir en følelse av å føle seg som fremmede i sitt eget hjem, styrker deres appell.»
Han forklarer hvorfor: «Muslimer skiller seg ut ikke på grunn av fordommer («islamofobi»), men på grunn av en rekke problemer som er spesielt knyttet til islam: polygami, niqabs og burqas, kvinnelig kjønnslemlestelse, ærekrenkelser, taharrush (seksuelle overgrep), jødedom og kristusfobi, Islamisme og jihadisk vold,» skriver han, og slår fast at muslimer er vanskelige å integrere:
«Muslimer integrerer seg ikke bare mindre enn latinamerikanere, afrikanske kristne, hinduer eller kinesere, men de engasjerer seg i en unik kulturell aggresjon og prøver å pådytte sin sivilisasjon.»
«Videre, fra Senegal til Marokko til Egypt til Tyrkia til Tsjetsjenia, danner muslimer en membran rundt Europa, med store mengder potensielle innvandrere som relativt enkelt kan komme illegalt inn på kontinentet på land eller via havet,» skriver Daniel Pipse.
Han mener to andre faktorer også må trekkes frem som grunnlag for frykt og misnøye i Europa: den katastrofalt lave fødselsraten for europeerne (gjennomsnittlig antall barn per kvinne: 1,6) og en elite som han kaller «de seks P-ene». Fem av dem passer faktisk godt også på norsk: politiet, politikere, presse, prester, professorer og påtalemakt, som ignorerer og til og med benekter disse bekymringene.
Da en velger overfor Angela Merkel uttrykte angst i september 2015 om ukontrollert innvandring, ydmyket den tyske kansleren henne og ba henne om å gå til kirken oftere.
Disse faktorene mener Daniel Pipes forklarer oppblomstringen av innvandringsskeptiske partier over hele Europa. De fyller et stort behov.
Vekstpotensial for partiene til høyre
Egentlig burde disse partiene hatt en enda større oppslutning, mener han: «Dersom meningsmålinger i Tyskland viser at om lag 60 prosent av stemmeberettigede er bekymret for islam og muslimer, er det bare en femtedel så mange som stemmer med AfD. Det viser at partiet har vekstpotensial, i likhet med de øvrige liknende partier».
En mulig parallell til dette er at 25 % av den norske befolkning ønsker en umiddelbar stans i innvandring fra muslimske land, ifølge en meningsmåling som Vi Menn fikk gjort i vinter. Mens bare 15 % avgir stemmer til FrP og andre med en tydelig innvandringskritisk profil.
Men veksten bremses av en del alvorlige problemer, som ofte oppstår når nye partier vokser for raskt og tiltrekker seg ulike kategorier mennesker. Pipes peker på at disse partiene ofte er bemannet av nybegynnere, noen er maktkåte eksentrikere, konspirasjonsteoretikere, historiske revisjonister og anti-jødiske eller anti-muslimske ekstremister. Får man gjort noe med disse problemene, mener den amerikanske analytikeren at partiene kan vokse kraftig og til og med vinne flertall. Men det er langt frem.
Alle skifter til høyre
Et viktig resultat av de innvandringskritiske partienes velgertilslutning mener Pipes er at tradisjonelt konservative partier endrer sine holdninger for å demme opp for deres vekst. Partiene drar med andre ord med seg andre partier til en mer innvandringskritisk politikk. Pipes nevner blant annet det liberale sentrumspartiet i Tyskland FDP (Frihetspartiet) som med ny leder er blitt mer innvandringskritisk. Og han nevner Østerrike, der det kristendemokratiske partiet med en ny og mer innvandrings- og islamkritisk leder fikk flertall i nasjonalforsamlingen sammen med det innvandringskritiske Frihetspartiet.
Hans råd til den europeiske eliten, til de seks P-ene, er å slutte med å holde anti-innvandringspartiene på avstand, og heller dra dem med i det gode selskapet, og ta dem med i regjeringer. For disse partiene vil uansett på sikt vokse til langt utover deres nåværende styrke.