Eksperimentet med integrering har vist at teorien ikke fungerer i praksis. Vi må forkaste den, selv om noen har vansker med å innrømme det. De må akseptere at teorien er en blindvei, den gir ikke bærekraftige resultater. Den er kostbar og skaper et motsetningsfylt samfunn.
Mange av de som kommer til landet har en tendens til å holde seg blant sine egne. De henter ektefeller i hjemlandet, har en lav tilknytning til arbeidslivet og viser liten vilje til å delta i fellesskapet. Mange vil ikke bli norske. De vil ta del i den norske velstanden, men velger å leve i diaspora. Slike ser på sin egen kultur som bedre, og er kritiske til vår. De har sin lojalitet til hjemlandet sitt, ikke til sitt nye land.
I sin ytterste konsekvens kan det oppstå en stat i staten, der myndighetene har begrenset kontroll. Der det finnes en indre justis. Vi har ikke kommet så langt enda, men er vi på vei. Fenomenet er kjent i andre land.
Innvandring har ikke noen mål, visjon eller suksesskriterier
Begrepet integrering har så mange meninger at det blir meningsløst. I praksis finnes det ingen klar definisjon. Noen mener at innvandrere vil bli integrert når de lærer om vår kultur, fordi kunnskapen vil føre til at vil de bli som oss. Andre mener vi må ta hensyn til deres kultur og tilpasse oss.
Det eneste som ikke passer inn, er å stille krav. De som vil stille krav, får høre høylytte rop om rasisme. Så de tør ikke.
Med et innvandringsliberalt media kan enhver ikke-norsk stå frem og beklage seg over Norge og nordmenn, uten å få et kritisk spørsmål. Det skaper en misnøye i majoriteten, som bare hører klaging og sjelden et hyggelig ord. Bak står aktivister og får gratis reklame når rasisme blir framstilt som et stort problem. De bedriver målrettet polarisering mellom majoritet og minoritet, og i samme åndedrag kritiserer de andre for manglende integrering.
Løsningen er assimilering
Da syr en ikke puter under armene på folk, det stilles krav, strenge krav. NAV er ikke en arbeidsplass, en skal stå på egne bein og livnære seg selv. Det er en dårlig investering å gi noen lang opplæring for at de skal bli flyktningkonsulent i kommunen eller rådgiver på asylmottak. Det er ikke verdiskapende. Selv om de får god lønn.
Innvandring må gjøres (så) lønnsomt (som mulig)
Mange innvandrere er ikke vant til å ha en jobb med fast arbeidstid og formelle rutiner. Men fra hjemlandet er de eksperter på å finne på ting, for eksempel sette opp et bord på fortauet og reparere mobiler, eller stille seg på hjørnet og grille kylling. Her er det forbudt. En må ha tillatelse for å stå på gata. Så må en ha kjøkken med tre vasker og fliser opp til taket. Dette må bygges før myndighetene behandler søknaden. De møter hinder uansett hvilken vei de snur seg. Det er ikke bare arbeidsskyhet som er årsaken til at mange innvandrere går på NAV.
Assimilering er praktisk orientert: Vi må kartlegge deres ferdigheter
Noen kan ha vært bønder før de kom, og i Norge er det mange fraflyttede gårder. De kan drive noen av dem og skape et nytt liv i et inngrodd landbruk. Andre er flinke til å reparere ting, alt fra sko til elektronikk. Vi kan etablere «basarer» der de kan få muligheten til å prøve seg. Der de kan tilby alt fra himmel til jord, eksotisk mat, håndverk, musikk, teater, tjenester og reparasjoner. De som oppnår resultater kan få innvilget etableringslån og administrativ hjelp, slik at de kan starte opp sin egen virksomhet. Så kan de ta inn lærlinger og bli et lokomotiv for sine. Vi må se på innvandrere som ressurser og utnytte dere evner, slik at innvandring blir lønnsomt.
Vi må fokusere på resurspersoner og gi dem et puff på veien. Om man blir selvberget, ser en også verdien av samfunnet. Da vil man vil delta og forsøke å påvirke samfunnet, men agenda vil være lavere skatter og mindre byråkrati, heller enn særkrav om kultur og livssyn.