US President Donald Trump holds up a signed memorandum after he delivered a statement on Jerusalem from the Diplomatic Reception Room of the White House in Washington, DC on December 6, 2017. President Donald Trump on Wednesday recognized the disputed city of Jerusalem as Israel's capital -- a historic decision that overturns decades of US policy and risks triggering a fresh spasm of violence in the Middle East."I have determined that it is time to officially recognize Jerusalem as the capital of Israel," Trump said from the White House."It's the right thing to do." / AFP PHOTO / SAUL LOEB

Den amerikanske presidenten har sagt det selvfølgelige: At Jerusalem er Israels hovedstad. Og han vil i tråd med normal praksis for alle andre land, plassere landets ambassade i hovedstaden. Ganske sikkert i Vest-Jerusalem, som det nesten bare er Hamas som ikke aksepterer som en del av Israel.

Og nå skriker de palestinske lederne over seg av raseri. Det trues med en ny intifada, som NTB velger å oversette med «opprør», men som i virkeligheten dreier seg om massedrap av jøder gjennom systematisk terror. Flere hundre israelere ble drept i bombeangrep mot restauranter, diskotekkøer og busser under den forrige intifadaen, som startet da palestinerne forkastet utkastet til fredsløsning som ble forhandlet frem under ledelse av Bill Clinton i 2000.

De opptøyene vi nå ser er utslag av den tradisjonelle palestinske reaksjonen når de føler at verden går dem imot, når en viktig aktør ikke lengre gjør nøyaktig slik de ønsker, men faktisk tør å være uenige med deres ledere: hærverk, steinkasting, vold og trusler om drap. Og lederne står bak med sine oppfordringer. I dette tilfellet til «tre dagers raseri».

Normalt er det ikke med slike metoder diplomatiske problemer løses. Israel har aldri opptrådt på denne måten. Landet har møtt mange diplomatiske tilbakeslag, med negative vedtak i ulike FN-organisasjoner. Svaret har ikke vært vold og drap, men saklige argumenter.

Og hva er det nå egentlig Donald Trump har gjort? Vebjørn Selbrekk skisserer problemstillingen glimrende gjennom tre spørsmål som åpner hans lederartikkel torsdag: «Hvorfor skal det eneste demokratiet i Midtøsten belønnes av andre vestlige demokratier med diplomatisk pariastatus? Hvorfor fortsetter verdens nasjoner med å ydmyke Israel ved å nekte å plassere sine ambassader i hovedstaden Jerusalem? Hvorfor skal ikke Israel, som alle andre nasjoner, selv få bestemme hvilken by som skal være landets hovedstad?»

Kjente Israel-kritikere som intervjues av mediene i regi av å være eksperter, sutrer, og påstår at Trumps manglende vilje til å fortsette med denne åpenbare trakasseringen av Israel, og ønsket om å likebehandle Israel med andre land ved å plassere ambassaden i den byen landet selv har utpekt som sin hovedstad, ødelegger alle muligheter for å få i stand fredsforhandlinger. Mulighetene for fred i Midtøsten er med andre ord ødelagt, av Donald Trump.

Israel har vært villig til å forhandle

Men faktum er vel at det aldri kan bli en fredsløsning med mindre en av partene nekter å forhandle om fred? Og denne parten er i så fall ikke Israel. Men vil i så fall være de palestinske selvstyremyndighetene. Det må de selv ta ansvaret for. Det kan ikke dyttes over på den amerikanske presidenten.

Israels ståsted når det gjelder forhandlinger har vært det samme i alle år: Alle israelske regjeringer har vært villige til å forhandle med palestinerne når som helst, hvor som helst, og om hva som helst.

Palestinernes ståsted har vært litt annerledes. Satt på spissen har det vært omtrent slik: Først må Israel godta alle de palestinske kravene, så kan man starte forhandlinger. Som et minimum må i alle fall Israel godta å trekke seg ut av alle områder som ble tatt fra Jordan da Jordan angrep Israel i 1967, og dermed gå tilbake til start: til våpenhvilelinjen som gjaldt før 1967-krigen. Det inkluderer også at Israel må trekke seg vekk fra Klagemuren.

I forbindelse med tidligere president Obamas fredsinitiativ godtok palestinerne likevel å gå til forhandlingsbordet uten at disse forhåndsbetingelsene var oppfylt: Årsak: De krevde isteden at Israel slapp løs hundrevis av dømte drapsmenn som sonet straffer i israelske fengsler. Hvilket Israel gjorde, og senere, etter at forhandlingen brøt sammen, har hatt store problemer med å hanke inn igjen. Flere av dem har fortsatt med planlegging og utføring av terrorhandlinger.

Israel er villig til å forhandle, også om fremtiden for Jerusalem, selv om Israel i dag har annektert Øst-Jerusalem som en del av deres stat. I 1997 fikk jeg en æresbevisning av en israelsk organisasjon for mitt arbeid for et forenet Jerusalem under israelsk kontroll. Den ble overrakt under en tilstelning i rådhuset av Benjamin Netanyahu. Jeg ble utnevnt som «vokter av Jerusalem», – en slags æresborger.

Den gangen var det knapt mulig å oppdrive noen israelske politikere som ikke stod tilsynelatende klippefast på at Øst-Jerusalem for evig og alltid var en del av, og vil fortsette å være en del av, Israel. Etter harde fredsforhandlinger på Camp David under ledelse av Bill Clinton, kom man likevel frem til et utkast, til slutt godkjent av Israels statsminister på den tiden, Ehud Barak, men forkastet av Yassir Arafat, som konkluderte med et delt Jerusalem. Byen skulle være åpen for alle, uten grensesperringer, og den ble delt inn etter gateadresser. Palestinerne fikk kontroll over Tempelhøyden, og Israel over Klagemuren.

Nå skal det sies at et nytt forslag om en så god løsning som dette vil palestinerne ganske sikkert aldri få igjen. Situasjonen har endret seg etter 2000. Palestinerne startet en voldsspiral i stedet for å akseptere betingelsene for en egen stat med Jerusalem som hovedstad. I dag, betyr åpne grenser terror. Det vil Israel aldri kunne ta risikoen på. Men det betyr ikke at det ikke finnes gode mellomløsninger.

Trump har hoppet av verdenssamfunnets boikott

Det Trump nå har gjort er ikke å gi støtte til Israels krav om å få beholde hele Øst-Jerusalem. Det har han ikke tatt stilling til. Han har kun sagt at han godtar at Jerusalem er Israels hovedstad og vil flytte ambassaden til byens vestlige del.

Men det Trump har gjort med å hoppe av verdenssamfunnets boikott av Jerusalem, er å gå vekk fra den indirekte støtten til palestinernes forhandlingsposisjon. For en plassering av en ambassade i Tel Aviv må oppfattes som en protest mot Israels krav på Øst-Jerusalem.

Med andre ord: USA har nå inntatt en helt nøytral posisjon. Hvorfor er det så viktig, rent bortsett fra at man på denne måten slutter å behandle Israel som et parialand?  Det er viktig fordi det på lengre sikt vil øke mulighetene for en fredsløsning, ikke svekke den.

Verdenssamfunnets støtte til de palestinske posisjonene har gjort palestinerne standhaftige. Hvorfor skal de vike under forhandlinger når de har nesten hele verden i ryggen. I praksis betyr det at en fornuftig løsning på Jerusalem-spørsmålet, basert på ulike mellomløsninger, blir umulig. Abbas vil ikke rikke seg en centimeter.

USAs ambassadeflytting vil i første omgang skape sinne hos de palestinske lederne, men på sikt må de innse realitetene, og myke opp sine forhandlingsposisjoner, slik at det blir mulig å finne en fornuftig løsning.

Og hva mener de palestinerne som bor i Øst-Jerusalem og først og fremst blir berørt av en endret status? Jeg har lest mange meningsmålinger de siste årene der palestinerne i Øst-Jerusalem er spurt om de foretrekker å være statsborgere i Palestina eller i Israel. De finnes kanskje, men jeg ikke sett noe noen som viser annet enn at et flertall, knepent riktig nok, svarer Israel.

Med det israelske ID-kortet eller statsborgerskapet som de har i dag mottar de israelsk helseforsikring og kan bli behandlet gratis på israelske sykehus, de får barnetrygd og andre velferdsgoder, og kan bevege seg fritt i hele Israel. Mange reiser til badestrendene i Tel Aviv.

Alt dette vil de miste dersom verdenssamfunnet får tvunget gjennom en avtale der Øst-Jerusalem blir en del av en ny palestinsk stat. Så vondt vil ikke de mange palestinske vennene jeg har. Deres barn fortjener å få vokse opp i Israel.

 

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]