Med hjelp fra jurister og den urbane samiske intelligensia ga det langvarige politiske hardkjøret fra Norske Samers Riksforbund (NSR) og det nordiske Samerådets side mot norske myndigheter, gjennom 90-tallet og i begynnelsen av dette århundret, etter hvert tellende resultater for de samepolitiske aktivistene. 11. mai 2005 ga Bondevik II regjeringen opp. Den kapitulerte.
Kommunal- og regionalminister Erna Solberg og sametingspresident Sven-Roald Nystø (NSR) undertegnet da konsultasjonsavtalen om at “regjeringen, departementer, direktorater og andre underliggende virksomheter” skal ha plikt til å konsultere Sametinget og samiske rettighetshavere; lokalsamfunn og organisasjoner.
Sametinget ble her tildelt bestemmende myndighet og i etterkant også gjort til et forvaltningsorgan på områder som helt klart også berører ikke-samiske del av befolkningen. Sametinget var ikke lengre et rådgivende organ for regjeringen i språk og kultur, men et verktøy for samepolitiske aktivister i sin opptrapping av jakten på politisk makt og penger. Det var ryddet plass i det demokratiske redet for en voksende etnokratisk gjøkunge.
Konsultasjonene med Sametinget har som målsetting “å oppnå enighet om foreslåtte tiltak”. Med konsultasjoner menes altså forhandlinger. Forhandlinger mellom Sametinget og samiske organisasjoner og Regjeringsapparatet er sperret for offentlig innsyn med hjemmel i offentlighetslovens paragraf 19. Sammen tegner forhandlerne fra regjeringsapparatet og Sametinget i lukket rom et eget bilde av virkeligheten. Iht avtaleprosedyrer kan Sametinget kreve forhandlinger med regjeringsapparatet om saksfelt som omfatter tilnærmet hele tilværelsen til befolkningen.
Systemet sørger for at forhandlerne får jobbe i fred og ro uten plagsomme spørsmål fra de saken gjelder, innbyggerne og politikerne i ”de tradisjonelle samiske områder”, 133 kommuner fra Hedmark til Finnmark.
Sametinget avgir høringsuttalelser på ordinært vis. Utover dette kan altså Sametinget be om konsultasjoner/forhandlinger, også etter at høringsfrister er utløpt. Da er det ingen som får anledning til å kommentere eller imøtegå det Sametinget legger frem for Regjeringen. For alle med demokratisk sinnelag fremstår dette som absurd.
Statsråd Jan Tore Sanner tar samepolitikken et meget langt skritt videre fra det hans forgjenger Erna Solberg tilrettela for. Gjennom avisene orienterte Sanner offentligheten om at han vil bygge ut konsultasjonsordningen til også å gjelde ikke-konsultasjonspliktige saker og igangsette arbeidet med å følge opp samerettsutvalgets anbefalinger i NOU 2007:13 “Den nye sameretten» som inneholder blant annet forslag om å utvide konsultasjonsordningen til også å omfatte fylker og kommuner. Konsultasjonsavtalen og avtaleprosedyrene av 2005 skal altså avløses av en egen lov om «konsultasjoner», en plikt for staten, fylker og kommuner til å konsultere Sametinget.
Sanner har begrunnet sin plan og sitt forslag med at Norge er folkerettslig forpliktet til å innføre en slik lov. Han har hittil ikke vært i stand til å vise til hvilke folkerettslig forpliktelser som gjør det nødvendig å innføre lovfestet konsultasjonsplikt også for kommuner og fylker. En slik lov bunner ikke i noen folkerettslig forpliktelse, men i et politisk motivert ønske fra KMD og Høyres ledelse.
I lovforslaget i NOU’en kan en lese at konsultasjonene skal foregå mellom ”Sametinget, samiske rettighetshavere…, representanter for samiske interesser knyttet til bruk av grunn og ressurser, representanter for samiske allmennkulturelle interesser og representanter for samiske lokalsamfunn” og at ”Regjeringen, Regjeringens underliggende organer, fylkeskommuner og kommuner, Statskog … og andre selvstendige rettssubjekter som er underlagt offentlig kontroll og som i kraft av eierrådighet eller lovgivning har myndighet til å disponere over bruken av grunn og ressurser i tradisjonelle samiske områder.”
Slik vil Sametinget og samepolitiske organisasjoner bli tildelt lukkede, eksklusive, kanaler inn til beslutningstakerne på alle nivåer. Hvis bare noen av forslagene i NOU’en blir praktisk politikk, må næringslivet og folkevalgte i nord spørre Sametinget først.
Under forhandlingene får Sametinget ved uenighet mulighet gjennom protokolltilførsel å komme tilbake til saken. Slik flytter Sametinget grenser. Staten synes i liten grad å sette grenser.
Uforståelig
Lokaldemokratiet svekkes for hver gang Sametinget gis økt innflytelse og makt. I tillegg kompliseres og byråkratiseres beslutningsprosessene ytterligere. En utvikling i retning av et styresett med etnisk slagside i form av et parallellt, etnokratisk, offentlig beslutningssystem vil undergrave folkestyret og demokratiske prosesser og hører derfor ikke hjemme i et demokrati. Det bør det være alminnelig enighet om i offentligheten. En slik utvikling er det samepolitiske aktivister, tilknyttet NSR, i ferd med å få gjennomslag for, på bekostning av den ikke-samiske del av befolkningen.
Utviklingen er uforståelig sett i lys av at samene forlengst er integrert og i all hovedsak assimilert i det norske samfunnet, med like rettigheter og plikter som alle andre norske borgere.
I en samtale på Facebook 18. november om lovforslaget om konsultasjonsplikt, skrev ordfører Johan Vasara i Kautokeino: «Jeg er imot en slik plikt for kommunene. Sametinget bør holde seg til et overordnet nasjonalt nivå og eventuelt benytte seg av Fylkesmannssystemet for å hensynta samiske interesser i kommunene. Å påføre kommunene konsultasjonsplikt med alt det innebærer av prosedyrer ihht. FPIC-prinsipp (innhenting av forhåndsinformert samtykke i alle saker som kan berøre samiske interesser) så ville både kommunene og Sametinget drukne i byråkratiet det ville medført når alt av enkeltsaker skal bli konsultasjonsmat for Sametinget. Det byråkratiet ville spist av det kommunene primært skal holde på med, tilby tjenester til innbyggerne sine».
Stiller FrP i Regjeringen seg bak et lovforslag om utbygging av plikt for stat, fylker og kommuner til å konsultere Sametinget? Det vil i så fall ikke bli forstått av partiets støttespillere og velgerne.