This photo handout on November 7, 2017 by by the French Defence Audiovisual Communication and Production Unit (ECPAD) and taken on November 3, 2017 in the Malian desert, shows a convoy of Malian military vehicles (Rear) of the Malian Forces (FAMa) taking part in the 'Hawbi' joint tactical coordination operation with soldiers of France's Barkhane mission (Front). The world's newest joint international force, the five-nation G5 Sahel plans to number up to 5,000 military, police and civilian troops by March 2018. The 5,000 will comprise two battalions each from Mali and Niger and one each from Burkina Faso, Chad and Mauritania. / AFP PHOTO / ECPAD / Handout / RESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT "AFP PHOTO / ECPAD" - NO MARKETING - NO ADVERTISING CAMPAIGNS - DISTRIBUTED AS A SERVICE TO CLIENTS - TO BE USED WITHIN 30 DAYS FROM 07/11/2017

Mali er et land som i stor grad er delt langs etniske skillelinjer – ørkenområdene i nord er dominert av det berbiske folkeslaget Tuaregene og diverse arabiske stammegrupper, mens de tropiske områdene i sør er dominert av svarte afrikanere. Etter flere år med uroligheter og diverse mislykkede separatistiske opprør i landets nordlige provinser, blusset konflikten opp igjen for fullt etter vestmaktenes militære intervensjon i Libya i 2011.

I kaoset som fant sted under NATOs bombekampanje kom mange libyske våpen på avveie og endte opp i hendene på militante grupper i grensetraktene mellom Mali og Libya. Den libyske konflikten spredte seg således raskt sørover til Mali. Tuareg-nasjonalister og trans-nasjonale islamistiske grupper tok til våpen for å frigjøre nordområdene fra sentralregjeringen i Malis hovedstad – Bamako. Det tok ikke lang tid før de tok over de viktigste byene i landets nordre provinser og erklærte uavhengigheten til det nye landet Azawad 5. april 2012.

Jihadistene tar over

I etterkant av uavhengighetserklæringen, tok det derimot ikke lang til før interne uoverensstemmelser om fremtiden til den nye staten gjorde at frigjøringsbevegelsen slo sprekker. Den Islamistiske faksjonen kom seirende ut av konflikten og tvang nasjonalistene ut av de større befolkningssentrene i nord-Mali og begynte et omfattende islamiseringsprogram. I henhold til salafistisk tolkning av islamsk lovgivning ble historiske monumenter og andre ikke-islamske symboler jevnet med jorden. Streng tolkning av sharia-lovgivning ble implementert i områdene kontrollert av islamistene.

Etter islamistoppgjøret hadde slått røtter i landets nordre provinser, ønsket jihadistene å fortsette sørover. Den maliske hæren var ikke i stand til å stoppe fremdriften til jihadistene, noe som ”tvang” Malis tidligere kolonimakt, Frankrike, til å intervenere militært i januar 2013 for å stoppe dem. Frankrike klarte relativt raskt å kaste islamistene ut av de større byene i nord-Mali, men opprøret lever fortsatt i beste velgående i rurale strøk.

Frankrikes Afghanistan?

Nå, fem år etter intervensjonen, har konflikten ingen ende i sikte, og mye tyder på at Frankrike kommer til å forbli i Mali i lang tid fremover. I en nylig kronikk i avisen Le Monde, sammenligner den franske journalisten Christophe Ayad konflikten i Mali med den amerikanske krigføringen i Afghanistan. Ayad mener at Frankrike må stålsette seg for mange år med krig i landet.

Den norske Mali-eksperten, NUPIs Morten Bøås, er delvis enig i denne analogien: ”Jeg skjønner hvorfor Ayad gjør det, men det er ikke en presis beskrivelse. Etter min oppfatning er vi for øyeblikket langt unna en Afghanistan-situasjon, men sammenligningen har noe for seg. Frankrike og FN har vært tilstede i Mali siden 2013. Nå som vi er langt inne i 2017, skal det godt gjøres å si at dette går den riktige veien. Hvis vi ikke får den internasjonale innsatsen inn på et nytt spor kan konflikten pågå veldig lenge, og da kan Afghanistan-sammenligningen bli mer aktuell. Men vi er ikke der ennå,” sier Bøås til Resett.

Bøås fortsetter: ”Det er viktig å presisere at Taliban står mye sterkere militært i Afghanistan enn de islamistiske gruppene gjør i Mali. Men selv om Malis islamistiske grupper ikke er militært sterke, er Malis sentralregjering på samme tid relativt svak, og mangler således kapasiteten til å effektivt bekjempe dem. Frankrike, på sin side, kan rette harde militære støt mot gruppene, men landet har ikke kapasitet til å kontrollere ørkenområdene i nord. Heller ikke FN har mulighet til dette. Vi får derfor en situasjon hvor man holder på med en håpløs og lite effektiv jakt på terrorister i ørkenen. Islamistene, på sin side, er heller ikke sterke nok til å kontrollere territorier, men de har allikevel stor innflytelse i områdene hvor de opererer. De driver med asymmetrisk krigføring, hvor taktikken er å holde liv i konflikten så lenge som mulig for å slite ut det internasjonale samfunnet til det punktet hvor de trekker seg ut av landet – islamistene vil da fylle maktvakuumet.”

 Konflikten sprer seg

I kjølvannet av konflikten har ikke bare Mali blitt mer ustabilt og sikkerhetssituasjonen forverret seg, men gitt grobunn for fremveksten av militante grupper i rurale områder ikke bare i nord-Mali, men også i Malis naboland. Ifølge den amerikanske tankesmien Council of Foreign Relations (CFR), er konflikten nå i ferd med å spre seg. Al Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) og andre islamistiske terrorgrupper utnytter situasjonen ved opprette trygge havner og destabilisere Sahel-regionen gjennom terroraksjoner. Bøås er enig i denne analysen og sier til Resett at konflikten kan lett spre seg til Malis naboland – Niger, Burkina Faso, Chad og Mauretania.

CFR sier videre at i maktvakuumet som har oppstått, har nord-Mali blitt et viktig transittland for migranter fra hele Vest-Afrika som ønsker å nå Middelhavet. Den nord-maliske økonomien er skakkskjørt og jobbsituasjonen er så vanskelig at menneskesmugling er en av de få måtene mennesker fortsatt kan livnære seg på.

Bøås forklarer nærmere: ”Å frakte ting over avstander, har vært en del av levebrødet til menneskene som bor i området i en lang tid – om det er varer eller mennesker spiller liten rolle. Befolkingen kan ikke bare leve av jordbruk – de må ha andre ting å stå på. Derfor, når andre inntektsmuligheter blir borte, blir menneskesmugling lukrativt. Bruk av eksisterende smugleruter for å frakte mennesker er derfor en naturlig konsekvens av utviklingen: Vi har nå et område hvor den maliske statsmakten nærmest har null kontroll, som gjør det mulig å lett ferdes under radaren til myndighetene og organisere transport for menneskesmugling.

Situasjonen i Mali er eksplosiv og mye står på spill hvis situasjonen ikke kommer under kontroll. Jihadistopprøret kan spres videre og menneskesmuglingen og migrasjonsbølgene kan tilta ytterligere. ”Disse omstendighetene kommer ikke til å forandre seg før den prekære sikkerhetssituasjonen på bakken blir bedre. Jo lenger den varer, desto vanskeligere blir det å snu utviklingen. Hvis ikke verdenssamfunnet tar grep, kan situasjonen eskalere ytterligere,” konkluderer Bøås.

Les mer:

Crisis Group. The Sahel: Mali’s Crumbling Peace Process and the Spreading Jihadist Threat,