På Lerkely, Sjurarinns hjem, var det en kaotisk stemning på morgenkvisten.
«Sånn, nå har jeg satt på plass bordkortene og nå tar jeg meg av bestikket,» ropte Sjurarinn til husholdersken.
Husholdersken Agnes hadde jobbet hos Sjurarinn i atten år og kjente Sjurarinns eksentriske kunstnertemperament. Stort sett var Sjurarinn som en stor, glad unge – men av og til var han som en furten guttunge.
«Bare gå i dusjen, Sjurarinn, vi tar oss av resten,» ropte Agnes fra kjøkkenet.
«Fint! Da stoler jeg på det,» ropte Sjurarinn og forsvant opp trappene til sine gemakker.
Leiulf og Florentina var selvsagt inviterte til Lerkely og det var Reiulf også. Reiulf hadde invitert med seg Valentina Jegorova til Lerkely.
Valentina hadde flyttet til Flagdum sist høst. Hun var opprinnelig fra St. Petersburg. Valentina hadde vært gift med en norsk forretningsmann, men hadde blitt skilt etter femten års ekteskap. Nå drev hun en skjønnhetssalong i bygda og klarte seg bra.
Valentina var veldig musikkinteressert og hadde en meget brukbar stemme. Dette var en pen dame. Florentina kunne ikke fordra henne, men det skjulte hun godt.
Valentina, på sin side, fikk ikke akkurat hjerter i øynene når hun så Florentina heller. Hun betraktet Florentina som en dum, fjollete blondine som var på kanten av å være vulgær.
Florentina hadde pyntet seg med en rosa kjole da Leiulf kom for å hente henne.
«Så fin du er i dag,» skrøt Leiulf og hjalp Florentina på med kåpen.
«Tusen takk, Leiulf-wulfen min,» kniste Florentina.
De tok en drosje opp til Lerkely. Av erfaring visste Leiulf og Florentina at Sjurarinn bød på veldig godt og sterkt drikke.
Leiulf ble irritert fordi Reiulf og Valentina fikk sitte øverst på den ene siden og Torgal med frue satt øverst på den andre siden.
Leiulf og Florentina satt ved siden av Reiulf og Valentina. Etter noen minutters surmuling fant Leiulf ut at han skulle ta seg sammen og ha en hyggelig lunsj. Kommunelegen satt ved siden av Florentina og var altså et hakk under Leiulf. Ved siden av Kommunelegen satt den helvetes prestefaen og det frydet Leiulf. Aller helst ville han ha plassert presten i peisen, men det var ikke Leiulfs selskap, så han fikk gjøre gode miner til slett spill.
Sjurarinn innledet lunsjen med en tale.
Han takket kommunen for det sjenerøse bidraget til hans påskekonsert og han kunne forsikre kommunen om at han var i gang med påskekonserten og han hadde en magefølelse på at det ville bli en vellykket konsert.
Sjurarinn takket også for at alle inviterte hadde kommet og nå håpet Sjurarinn at julelunsjen ville smake.
På buffeten fantes alskens godsaker og Leiulf tok for seg. Florentina tok enda mer for seg.
«Du har god appetitt ser jeg,» sa Valentina og smilte søtt til Florentina.
«Har jeg? Jeg følger aldri med på hva og hvor mye folk har på sine tallerkener, men takk for at du gjorde meg oppmerksom på min appetitt,» svarte Florentina og smilte like søtt tilbake.
Valentina snurpet munnen.
Ved buffeten, i øyekroken, så Leiulf en av de ettertraktede julekulene.
Den hang så fint i vinduet mellom spisestuen og peisestuen. Leiulf ble nesten hypnotisert.
Den kula måtte han få fatt i!
Leiulf sto bare en knapp meter i fra kula, men han kunne ha stått hundre mil i fra.
Han tenkte fort og fant ut at det var bedre Florentina knabbet den kula. Hun hadde sikker en saks eller en negleklipper i veska si.
Leiulf pilte bort til bordet og satte seg ned.
Så fort han fikk anledning hvisket han til Florentina om sitt funn.
Hun visket tilbake at hun skulle se hva hun kunne gjøre.
Leiulf følte seg lettet.
«Alle har fått seg mat? Ja, da skåler vi for dette julebordet,» sa Sjurarinn og reiste seg opp.
«Skål,» svarte alle og hevet glassene sine.
Praten gikk muntert rundt bordet og folk var i godt humør.
Florentina flørtet godslig med både kommunelegen og Leiulf.
Så reiste hun seg opp for å fylle på tallerken sin.
«Jeg simpelthen må ha litt ribbe,» sa hun og blunket til Leiulf.
Det tok litt tid før hun var tilbake, men da hun kom tilbake blunket hun til Leiulf og pekte på en kul på veska si.
«Hun har klart det,» jublet Leiulf inne i seg.
«Er alle forsynte? Da flytter vi oss inn i peisestuen,» sa Sjurarinn. Han reiste seg opp og tok med seg gjestene. Florentina smatt ut i gangen og gjemte kula.
«Jeg måtte hente leppestiften min. Den glemte jeg i kåpelommen,» løy Florentina til husholdersken som gikk fra kjøkkenet til spisestua.
Husholdersken smilte bare.
Da alle gjestene hadde fått en kopp gløgg, et glass rødvin og pepperkake, satte Sjurarinn seg godt til rette i godstolen sin.
«Nå, min gode prest, hvordan går kulejakten?» spurte Sjurarinn og smilte bredt.
«Vel, det har ikke vært noen kuletyverier de siste dagene,» svarte presten litt surt.
Leiulf og Florentina ble litt nervøse av pratet om julekuler, så Leiulf skiftet tema.
«I morgen er det konsert i den gamle kirken vår, skal alle dit?» Leiulf kikket seg rundt.
Alle nikket og så dreide praten over til den forestående konserten.
Leiulf og Florentina pustet lettet ut.
«Overlever jeg denne julen, så overlever jeg alt,» mumlet Florentina lavt til seg selv.
Valentina insisterte på å spille flygel og ba Reiulf synge. Alle applauderte.
Valentina tok plass ved flygelet om stemte inn stemmen sin:
«Mi – mi – mi,» sang hun tre ganger og slo tre akkorder.
«Fa – fa – fa,» fortsatte hun før hun ble fornøyd. «Ja, Reiulf, hva begynner vi med?»
«Glade jul, tipper jeg vi tar,» sa Reiulf og begynte å synge. Valentina spilte med litt overdrevne bevegelser.
«Jeg vil også synge,» utbrøt Florentina og spratt opp. Hun stilte seg ved Reiulf og falt inn i sangen.
Florentina hadde en veldig høy sopran som var ganske tonesikker, men det hendte hun bommet på noen toner.
Hun bommet på en del toner i dag, men mini-konserten var ikke så alle verst.
Gjestene og Sjurarinn skrøt av «artistene» og applauderte.
Etter konserten ville Florentina gå. Hun skyldte på hodepine.
Husholdersken ringte etter taxi til Florentina og Leiulf.
Da drosjen kom fikk Leiulf øye på noe i hushjelpens kjøkkenvindu!
Der, der over garasjen, i kjøkkenvinduet, der hang det en velkjent rød kule. Leiulf kjente hjertet dunket. Den måtte han ha fatt i.
«Deilig er den kule rød,» nynnet Leiulf og la kulene opp i en tom skoeske.
Nå hadde han ni kuler og snart den tiende.
Dette gikk veien. Gjelden hans krympet for hver dag som gikk.
Men, nå fikk han legge seg. Det ville bli en lang dag i morgen.
Vil Leiulf få fatt i husholderskens julekule?
Vil Sjurarinn oppdage kuletyveriet?
Hva med Florentina og Valentina, vil de bli venner?
Kommer Reiulfs julekonsert til å bli vellykket?
Følg med!
God jul!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)