I Vesten har vi et motsetningsfylt forhold til hierarki og autoritet. Det har lenge vært et mål for noen å bryte ned sentral kontroll, det være seg over bedrifter, institusjoner, familien eller selve staten. Alt skal utliknes og flates ut. Og det ser ut til å lykkes. Dannelsen av parallellsamfunn som en følge av masseinnvandring, er bare ett aspekt av dette.
Forhåpningen med internett var en forlengelse av drømmen om den hyperdemokratiske fremtiden hvor alle skulle vite, og bestemme like mye. Men våre egne preferanser forsterkes hele tiden i algoritmenes logikk, og vi avgir stadig signaler som «avslører» hvem vi er basert på hva vi deler og kommenterer. Taushet er også et statement i disse dager. Våre politiske preferanser er derfor ikke så hemmelig lenger. Når vi fanges i andres blikk, blir vi mindre fri.
Algoritmene har vi lite innsyn i. Vi bare gjetter hvordan det fungerer. I tillegg har vi lagt vår ytringsfrihet og politiske handlingsrom i fanget på en håndfull privateide selskaper som Google og Facebook. Å bli utestengt fra FB er en sosial, økonomisk og politisk katastrofe for mange.
Norske myndigheter har ingenting å stille opp mot disse selskapene. Ja, «norske myndigheter» er i stadig mindre grad et meningsfullt begrep. På den ene siden ruller det et kulturelt skript basert på en virkelighetsfjern forestilling om den grense- og nasjonsoverskridene globale harmoni. Og på den annen side finnes det ingen enkelt «prekestol» som menigheten adlyder. Og uten prekestolen går menigheten (befolkningen) hver til sitt og lar seg ikke konsentrere og mobilisere.
I den nye medievirkeligheten er politikerne i ferd med å reduseres til aktører som kjemper om oppmerksomheten i likhet med andre borgere. Innad i de politiske partiene er det fortsatt noen grad av sentral kontroll under «lederen». Men hvor lenge kan det vare? Og hva slags verden blir det når vi alle er prisgitt systemer og virkemåter vi ikke forstår, og hvor autoritet er løsrevet fra nasjonens og statens dynamikk?