Da Leiulf våknet ble han liggende å tenke på hvordan han skulle få fatt i den julekula som nå befant seg hos Sjurarinns hushjelp.
«Hvis jeg går bort dit og – Nei, pokker, hun må ikke være hjemme. Hvis jeg? Dette blir litt kinkig,» sukket Leiulf.
Han grublet en stund til og så fikk han en ide. Han satte seg opp i sengen og smilte fornøyd. Planen var idiotsikker!
Rett og slett idiotsikker!
Nå var det på tide å stå opp og spise frokost. Han fant ut at han ville koke seg havregrøt!
Leiulf sang julesanger mens grøten og kaffetrakteren putret. Han var i et strålende humør.
Livet lå lyst og glirende fremfor ham.
«Tenk, det er bare få dager igjen før sola snur,» nynnet Leiulf etter en selvkomponert melodi.
Grøten ble veltet over på en tallerken og sukret.
«Så litt kanel og et digert smørøye,» kaklet Leiulf.
Grøt, kaffe og melk gled ned og så fort han hadde ryddet kjøkkenet ringte han Florentina.
Leiulf foreslo for Florentina at hun skulle ringe Agnes og invitere henne på en kaffe. Når Agnes var ute av huset skulle Leiulf liste seg over og hente julekula.
«Men, Leiulf, i himmelens navn, jeg kjenner jo ikke Agnes!» Florentina stønnet og tok seg til pannen.
«Så bli kjent med henne! Hun er jo vokst opp i bygda,» sa Leiulf. «Si at du vil ha tips til et selskap, si du vil ha tips til noe. Vær kreativ, skatten min!»
«Nei, nei, nei, ikke noe skatt her i gården. Du får finne på noe annet!»
«Nåh? Så du vil ikke hjelpe meg enda jeg fronter ruin? Dette hadde jeg aldri trodd om deg!»
«Leiulf, du har penger nok. Betal ut de forbannede kulene, kjøp nye og slutt med dette vanvittige og kriminell racet,» sa Florentina surt.
«Da er jeg altså alene mot røkla!» Leiulf la på uten å si farvel. Florentina kunne ta seg til kirken selv. Han kom ikke til å løfte en finger for å få henne til kirken.
Aldri om han hadde trodde dette om henne. Svikeren!
Leiulf var litt sint, veldig skuffet og litt lei seg.
Han vurderte faktisk å slå opp med bestevenninnen. Bryte all kontakt og stryke hennes navn ut av adresseboken.
«Det er rart hvordan folk skuler skjevt på en sparekonto. Jeg har da ikke all verden med penger selv om folk tror jeg sitter godt i det,» sutret Leiulf.
Han gikk på badet for å stelle seg. Det var ikke så lenge før konserten skulle starte.
Leiulf kom til kirken litt tidlig.
Han bestemte seg for å bytte bort sitteplassen sin og han kikket etter en han kunne bytte med.
Baker Bjug Hansen kom alene til konserten og Leiulf var snar til å bytte sitteplass med bakeren.
«Ja, men vil du sitte langt bak, da?» Bakeren var forbauset over byttet.
«Ja, jeg har hatt litt problemer med øynene mine, jeg har blitt så skrekkelig langsynt,» skrønte Leiulf.
Bakeren tok Leiulfs plass på første rad, mens Leiulf satte seg bakerst på Hansens plass.
Folk strømmet til kirken.
Florentina kom. Leiulf slo blikket ned, han ville ikke se på henne en gang.
Og så kom Sjurarinn sammen med hushjelpen sin, Agnes. Leiulf så at Agnes satte seg på første rad.
Leiulf tenkte fort og så fikk han en ide.
Da lysene ble dempet føk Leiulf ut av kirken.
Han pilte hjem og hentet dirken, så løp han, så fort han kunne til Lerkely.
Da han endelig nådde frem til Agnes? dør var han så andpusten at han trodde han skulle dø.
Han måtte sette seg ned på trappen og gi hjertet pause til det slo normalt igjen.
Så fort hjerte og puls hadde roet seg ned gikk han i gang med å dirke opp entredøren.
Så gikk alarmen!
Og som den gikk! Det ulte, blinket og summet.
Leiulf tok seg til brystet og følte at han fikk et hjerteinfarkt.
Han så seg om etter en fluktvei, men så tenkte han på at det ville ta tid før vaktselskapet var fremme.
Leiulf pilte inn, slet av båndet julekula hang i, grep julekula og løp ned trappen.
«Faens alarm!»
Leiulf skyndte seg ned bakken før han våget å gå i et normalt tempo.
Vaktbilen kom kjørende. Vokterne kikket på Leiulf, hilste og kjørte videre.
Leiulf kikket etter bilen og når den forsvant fortet han seg hjem.
«TI KULER! Halleluja!» Leiulf tok noen dansetrinn.
Hva skulle han gjøre nå? Skulle han gå tilbake til kirken?
Han telte litt på knappene, så bestemte han seg for å gå tilbake til kirken.
Reiulf og Valentina sang O ?helga natt så vakkert at nesten alle sukket henført.
Leiulf måtte innrømme at med den sangen overgikk Reiulf seg selv.
Konserten ble avsluttet og folk applauderte vilt.
Hans Bråterud ba om ordet.
«Selv om jeg er sogneprest i Flagdums nye kirke finnes ikke ondt blod mellom kirkene. Eunike og jeg vil gjerne invitere alle her på kaffe og kaker i Menighetshuset,» sa presten.
«Ikke faen om jeg viser meg,» mumlet Leiulf lavt.
«Vi to finner oss et annet sted? Ikke sant, Leiulf-wulfen min?» Florentina dukket opp rett bak kommunelegen.
«Jo,» svarte Leiulf og satte en strek over uvennskapet. Florentina var tross alt Florentina.
Leiulf og Florentina gikk på Pierres Bistro, hvor de spiste et veldig greit måltid.
De avsluttet med kaffe avec.
Før de fikk betalt kom politiet inn og stoppet ved bordet.
Leiulf ble helt tørr i munnen og Florentina begynte å fikle med kaffekoppen.
«God ettermiddag, Galtebro. Så du noen ved Lerkely i dag?» Den ene politibetjenten kikket på Leiulf.
«Nei, jeg så ingen. Hvordan det?»
«Du ble observert ved Lerkely på det tidspunktet alarmen gikk,» svarte politibetjenten.
«Sier du det?» Leiulf spilte forbauset.
«Gikk alarmen på Lerkely?» Florentina måpte.
«Det gjorde den,» sa politibetjenten, «men om du kommer på noe, så ring oss.»
Leiulf forsikret politiet om at han skulle ringe om han kom på noe.
Politiet hilste til luene og forsvant.
Leiulf pustet lettet ut.
«Ved Lerkely?» Florentina så spørrende på Leiulf.
Da Leiulf hadde fortalt historien ristet Florentina på hodet.
«Du er snart en hardkokt kriminell,» sa Florentina oppgitt, men så måtte hun le.
«Du, Leiulf ? du, Leiulf!»
Leiulf skulle akkurat til å be om regningen da en høy, mørk, mann med arabisk utseende kom inn på Bistroen.
«Vent, Leiulf, skal vi ikke ta oss litt risgrøt og en kaffe til?» Florentina smilte sukkersøtt.
«Jo, bevares, det kan vi da,» svarte Leiulf.
Den mørke satte seg ned like ved Leiulfs og Florentinas bord.
Florentina smugkikket.
«Gubba, Leiulf, han er kjekk,» hvisket Florentina.
Leiulf kikket seg rundt, men skjønte fort hvem Florentina mente.
«Ja, jo, en spennende type,» sa Leiulf og blunket til Florentina.
Da kelneren kom for å ta imot bestillingen snakket den mørke og kelneren fransk sammen.
Florentina sukket henført.
«Fransk er så vakkert,» sukket Florentina.
Leiulf flirte.
Leiulf og Florentina ble sittende helt til Den Mørke forsvant. Først da var Florentina villig til å gå.
Hvem er Den Mørke?
Har Florentina truffet Den Rette?
Blir det oppdaget at Leiulf har knabbet Agnes? julekule?
Hvor blir den neste kula oppdaget?
Følg med!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)