OSLO 20021120: JULEKULE Juletrepynt på juletre. Glasskule. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

Agnes sto opp tidlig og lagde seg kaffe.

annonse

Hun kikket ut på termometeret og det viste hele tretten minusgrader. Det var slett ikke ille for Flagdum å være, det ville nok komme lange kuldeperioder i løpet av denne vinteren også. Kuldeperioder hvor man fikk opp leve tretti minus og kaldere.

«Det var i Spania man skulle ha vært,» sukket Agnes, «men, men, i all verden? Julekula mi er borte? Dette er det rareste!»

Agnes tok ned båndet som kula hadde hengt i. Hun ristet på hodet og tenkte litt. Det måtte være katten Sofus som hadde slitt løs kula og lekt med den. Vel, hun fant nok kula når hun gjorde rent.

Så kledde hun på seg og gikk over til hovedhuset.

Hun fikk vaske litt mens hun ventet på at klokken skulle bli tolv og Sjurarinn sto opp til frokost.

Støvtørkingen gikk unna, men så oppdaget Agnes at den røde julekula hun hadde hengt opp i vinduet mellom spisestua og peisestua var borte.

«Men, i alle dager,» utbrøt Agnes og måpte.

En kules forsvinning kunne forklares, men to kuler ? nei!

Sjurarinn sjanglet seg ned trappen noen minutter før klokken tolv.

«Agnes, jeg begynte å komponere på et stykke i natt,» begynte Sjurarinn og fortalte entusiastisk om dette stykket. Agnes lyttet og nikket på de rette stedene.

Når Sjurarinn hadde fortalt ferdig var det Agnes sin tur til å prate.

«Du husker de to røde julekulene du handlet på Florentinas basar i høst?»

Sjurarinn nikket.

«Nå har de forsvunnet begge to. Den ene kule fra deg og den andre kula fra meg!»

«Hva er det du sier?» Sjurarinn måpte.

«Begge to, Sjurarinn! Begge to!»

«Hvem i helvete stjeler julekuler? Hvilken idiot, eller idioter, går rundt og stjeler disse julekulene?» Sjurarinn så på Agnes med et forundret blikk.

«Vel, skal vi ringe presten eller skal vi kontakte Kriserud?»

«Jeg vet ikke, Agnes, jeg må tenke litt.»

 

«Ti kuler, Ravn, tenk deg det,» smilte Leiulf stolt.

«Ja, men nå må du være forsiktig, for presten er på sporet av deg,» flirte Ravn.

«Pfff, jeg driter da i presten,» blåste Leiulf overlegent.

«Vel, han er ikke så dum som han ser ut til å være,» sa Ravn.

«Han er ikke så smart som det han tror han er heller,» avfeide Leiulf.

Ravn trakk på skuldrene.

«Nei, la oss gå til kantinen og ta oss litt lunsj,» foreslo Leiulf.

Florentina spaserte rundt på BB-senteret og så etter julegaver. Hun hadde fem stykker igjen på lista og ville gjerne bli ferdige med disse. Det var alltid så godt å få gavene unna.

Mens hun spaserte mellom butikkene fikk hun øye på Den Mørke.

«Å, herregud,» hvinte Florentina og ble rød i kinnene. Hvordan skulle hun komme i prat med han?

Hun stoppet og kikket i skobutikkens vindu. Den Mørke kom nærmere, Florentina kjente hjertet dunket.

«Fy fader, han der er kjekk, altså,» hvisket Florentina til seg selv.

Den Mørke stoppet ved siden av henne.

Florentina trodde hun skulle dø.

«Mye pene sko,» hørte hun seg selv si, med en litt vel skingrende stemme.

«Absolutt,» svarte Den Mørke og smilte.

Florentina ble sprutrød. Hun tenkte frenetisk på hva hun skulle si.

«Jeg tror jeg så deg i går på Pierres Bistro, du var sammen med din mann, ja?»

«Nei, jeg har ingen mann, jeg var der, jeg så deg også,» kvekket Florentina. Hun hadde mistet kontrollen over stemmen sin. «Det var Leiulf, ordføreren, han er bare venn!»

«Det er en kafe her på senteret, er den bra?»

«Ja, ja, den er grei den,» svarte Florentina fort.

«Vil du bli med på en kaffe?»

Florentina besvimte nesten.

«Kaffe? Ja takk!»

Florentina svevde på en sky ved siden av Den Mørke.

Over en caffe latte og et rekesmørbrød fikk Florentina vite at Den Mørke het Claude Celin og var fra Paris. Han hadde leid seg en hytte og så på mulighetene for å etablere seg i Flagdum. Claude ville ha et galleri hvor hytteeiere og andre kunne kjøpe smakfull kunst.

Dette mente Claude at det var et behov for, men hva trodde Florentina?

Florentina var helt enig. Det var nok et marked for dette, trodde hun. Så tenkte hun med seg selv at hun hadde ikke peiling, men for å beholde Claude i bygda kunne hun ha sagt hva som helst.

På Lerkely travet Sjurarinn i ring i musikkrommet sitt.

Det var merkelig med disse kulene som forsvant? Hadde kulene noen fellesnevnere? Var det noe spesielt med disse kulene? Sjurarinn hadde en del å nøste opp i.

Hva skulle han gjøre med dette? Han fikk tenke ut noe smart.

Plutselig ringte telefonen.

«Hallo Sjurarinn, Florentina speaking. Jeg lurte på om jeg kunne ta med meg en venn over og snakke om kunst med deg. Ja, du har jo så god greie på det meste.»

Sjurarinn smilte. Jo, han hadde jo greie på litt av hvert ? Florentina fikk beskjed om å komme over, akkurat når hun ville.

Og hun ville komme med en gang.

Claude fortalte Sjurarinn at han var bare halvt fransk. Han hadde fransk far, var født i Paris og han hadde norsk mor.

Sjurarinn nevnte julekulene som hadde forsvunnet. Florentina ble stresset, men gjorde gode miner til slett spill. Hun klarte faktisk å kontrollere seg. Sjurarinn fattet ingen mistanke.

Agnes lagde middag til alle sammen.

Og Florentina var virkelig, virkelig forelsket.

Da Claude fulgte henne hjem gikk hun på rosa skyer og da han kysset henne på kinnet og sa: «På snarlig gjensyn, mon cherie!» holdt hun på å besvime.

Jeg ser frem til å bli hans, skrev hun i Dagboken sin og sukket henført. Hun lurte på hvor de kom til å bo. Flagdum? Paris? Det spilte ingen rolle, bare hun bodde med han.

Hun la seg på sofaen og dagdrømte om en fremtid med Claude.

Leiulf stakk innom Galtebro gård og inviterte seg selv på middag.

Reiulf hadde en nydelig lapskaus på ovnen og hjemmelagde flatbrød til. Flatbrødene hadde han fått av ei dame i koret.

Brødrene nøt måltidet og satte seg inn i røkesalongen som den lille stua kaltes. Reiulf tente på peisen og serverte kaffe.

«Ja, nå går det mot jul og jeg må si at jeg gleder meg til sola snur,» sa Reiulf.

«Ja, jeg også. Nå er det jo mørkt hele dagen,» sukket Leiulf.

«Blir du med på kirkegården i år og tenner lys,» spurte Reiulf.

«Selvsagt! Man kan jo ikke glemme slekta i høytiden,» svarte Leiulf.

«Og du kommer hit i julen? Sammen med Florentina?»

«Selvsagt!»

«Jeg har invitert Valentina over. Hun ble så glad,» sa Reiulf.

«Koselig!»

Plutselig får Leiulf øye på ei rød julekule og spretter opp av stolen.

«Reiulf? Kan jeg få den kula av deg?»

«Selvsagt!»

Den kvelden kunne Leiulf legge den ellevte julekula på nattbordet.

«Snart er jeg halvveis i kulejakten min! Kjære gud, hvis du nå finnes, led meg til de andre kulene. Amen og god natt!»

Leiulf slukket lyset og sovnet straks.

Tretten kuler igjen. Er det et ulykkestall eller er det et lykketall?

Er Claude Florentinas tvillingsjel?

Blir Florentina glad for å feire jul sammen med Valentina?

Nå gjelder det å følge med!

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.